Anmeldelser

Den tomme stolen

Døden er tankevekkende til stede i Alan Lucien Øyens forestilling Neues Stück II. Og skjønnheten.

Memento mori – husk du skal dø – er et velkjent tema i kunsten, og i dette tilfellet bød det seg naturlig fram, som et apropos til Pina Bausch, som døde fem dager etter at hun hadde fått en kreftdiagnose. Det hviler derfor alvor over forestillingen som hadde urpremiere i kompaniets hjemby 2. juni. Men den ville ikke fått Øyens signatur om den ikke også var preget av store porsjoner lekenhet, absurditeter, skjønnhet og humor.

Galgenhumor

Man kan lure på om det ikke blir bare lapskaus når så ulike elementer forenes, men effektfull bruk av kontraster er noe Øyen behersker. Han spiller på overraskelser og variasjon så forestillingen aldri blir kjedelig. Og likevel henger det sammen – slik våre liv gjør det til tross for de mange brå kast vi utsettes for.

Skjønt alle får ikke livene sine til å henge sammen. Selvmord blir «løsningen» for enkelte – og slik kastes lange skygger over livene til dem som blir igjen. Dette preger forestillingen på måter som er til dels galgenhumoristiske, men også skikkelig såre noen ganger – som når en mann dras ut etter beina, mens han ligger på magen og skriver med kritt på gulvet: «Jeg var bare åtte år da du forlot meg og du sa ikke adjø». Hvilken bunnløs sorg ligger det ikke i en slik liten setning!

LES OGSÅ: Tre generasjoner koreografer danser Ingmar Bergmann.

Knapp tekst

Tekst er en viktig del av forestillingen. Dette er danseteater. Det veksles elegant mellom tysk og engelsk, og engelsken er framført med tydelig, kanskje bevisst, aksent. Sjarmen det skaper drar oss inn i fortellingen. Teksten er knapp, ikke ett overflødig ord, men til gjengjeld gjentas noe av den på begge språk. Det skaper en besnærende følelse av intensitet og samtidighet. En person forteller om en opplevelse, den gjentas av en annen på et annet språk og får med det nye nyanser.

Samtidig danses hendelsen stumt av en tredje, noe som ytterligere utvider scenen. Og i salen sitter vi, som også gjenskaper det vi får se og høre i våre egne hoder, på klangbunnen i våre egne liv. Slik vokser opplevelsen i oss. Det er mesterlig tenkt og gjort.

Melankoli

Han er en stemningens mester, Øyen. Vi vet det jo, han innrømmet i intervju med Vårt Land for noen dager siden at han prøver å forføre oss. Her har han brukt sterke, selvopplevde historier fra de 15 danserne som byggesteiner, men de er abstrahert og flettet sammen på måter som hever dem over det private og åpner dem for andre. Og til tross for at han spiller på kontraster, preges forestillingen av en melankolsk grunnstemning, hovedsakelig skapt av de lange skyggene døden kaster. Alt dette vi drømmer om og lengter etter – hvordan forvalter vi mulighetene?

«Elsket du ham?» spørres det. «Jeg trodde det, men visste ikke hvordan jeg skulle vise det,» lyder svaret.

Blandet lys

Musikken og lyset, scenografien og kostymene skaper helhetlig stemning. Her har det vært jobbet nitidig med sammenhengene. Til tross for at musikken består av en lang rekke innspillinger, flyter det fint, og det flyttes smidig rundt på elementene på scenen.

Lyset er en blanding av rommenes «naturlige» belysning fra lamper, og lyskastere som brukes nennsomt fra ulike vinkler, blant annet svært effektfullt fra siden. Kostymene har et nostalgisk hipsterpreg, med enkelte ekstravagante utskeielser, som blant annet et ubetalelig fornøyelig hestekostyme.

Vi snakker altså om som det var inspirerende å bivåne. Muligens gjør mangfoldigheten at den ikke får anledning til å stikke så dypt i sinnet. Det vil tiden vise. Et talende bilde som bærer langt, er i hvert fall bruken av stoler i verket – i særdeleshet den ene, tomme foran sceneteppet når alt er over.

Les mer om mer disse temaene:

Marianne Lystrup

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser