Det åpne og golde ørkenlandskapet lokker på John Erik Riley. Helt spesielt der to ørkener møtes i Joshua Tree nasjonalpark i det sørlige California.
– Ørkenen er et særdeles velegnet sted for å bli konfrontert med seg selv. Litterært og religionshistorisk er ørkenen stedet man drar til for å oppleve visjoner. Uansett hvor lenge man bor der, så vil alltid ørkenen være mennesket fremmed. Nettopp derfor er det et sted som åpner opp nye perspektiver, forteller Riley.
Direktesending
Han er aktuell med boka Øynene i ørkenen og en fotoutstilling i en sementfabrikk på Vinstra. Gjennom skildringer og bilder fra flere reiser – de fleste i USA – gjennom møter og samtaler med mennesker – drøfter han spørsmål om en overvåkningskultur alle vi med smarttelefon vil kjenne oss igjen i. Og særlig de av oss som er koblet til sosiale medier.
– Hva er farlig med at store- eller lillebror ser deg? Det er faren for reduksjonen av den fortellingen du bærer på eller skaper, sier han.
LES OGSÅ: Møter rasismen med rak rygg
Til tross for at tekstene er kritiske og tidvis er skrevet i fortvilelse, oppfatter han dem ikke som pessimistiske, mer som flaske- post og som han håper kan inspirere til tanke og handling. Alle har vi et ansvar for å skape vår egen fortelling. Han undersøker hvordan og sier selv at han gir påfallende gammeldagse eksempler.
– Når skrev du sist i en dagbok for deg selv eller tok et bilde uten tanke på å dele det? spør han.
Et bilde i gamle fotoalbum var for minnene, ikke for øyeblikket. Riley peker på at bildene vi nå tar med mobilen er bilder som roper: Dette skjer meg. Akkurat nå. Før tok det dager og uker før feriebildene kunne hentes. I dag er delingen og fotograferingen oftere en del av samme apparat og handling. Det gjør ikke bare noe med fotograferingen, men også med vår måte å se verden på.
– Før så vi feriebilder en måned etterpå. Nå er det vanlige å kringkaste ferien mens den pågår. Det overrasker meg at det ikke er mange som har skrevet om denne endringen i amatør-fotografiets rolle, sier Riley.
Responsmani
Smilefjesene og de entusiastiske tomlene er, ifølge Riley, blitt viktige for forståelsen av hva man er og hva man ikke vil være. Når vi alle venter på respons, så «havner respons øverst i hierarkiet over hva som oppfattes som meningsfylt.» Fortellinger som mangler respons blir underordnet eller oppfattet som mindre viktige. Mangel på respons blir oppfattet som tomhet. I jaget på bifallet har vi ikke tid å bruke på det som krever gjennomtenkning og bearbeiding. Det blir som ugrass.
LES OGSÅ: Møt forfatteren bak Alle dagers ende
Riley kaller det responsmani. En holdning som krever at du konstant er til stede, kaller han for det evige nå. Fotografiet var opprinnelig primært ment for arkivet som en rest av noe som har skjedd. Nå er det blitt til et avtrykk av noe som skjer eller skjedde for kort tid siden.
– Det å trekke seg tilbake og fokusere på seg selv blir ofte betraktet som noe narsissistisk. Det er imidlertid lange tradisjoner både i religionen og litteraturhistorien på å vende seg innover som en kilde til visdom. Det er en mulighet som finnes der. Ved å anvende språk og foto – som også er et språk – så kan vi gi den refleksjonen form. Ikke nødvendigvis i form av noe som krever en tommel opp, men hvor noe mer langvarig kan bli skapt. Det sier jeg uten forkleinelse for den ofte deilige sosiale samhandlingen som finnes i et nettverk. Siden den er blitt for dominerende, må vi kanskje finne noe annet. I det ligger et spor mot det amatøraktige. Det å ikke være ekspert, men likevel bejae eller omfavne noe.
Debattvegrer
– Hva er avgjørende for deg for å kunne trekke deg tilbake?
– Jeg er dårlig på å komme fram til en skrivende refleksjon uten å trekke meg tilbake på et vis. Jeg er riktignok aktiv på twitter, men deltar lite i debatter på Facebook eller kommentarfelt for eksempel. Jeg ser heller ikke særlig verdi i det for min del.
– Hva må du gjøre for å komme i modus?
– Bortsett fra turer til ørken og høyfjell, har jeg ofte eksperimentell elektronisk musikk på ørene mens jeg holder på. Når jeg leser noe, er det gjerne det med lange tråder gjennom tekstmassen. Filosofen og forfatteren Ralph Waldo Emerson (1803–82) er en av de viktigste. Han er av mange ansett som far til det meste av amerikansk litteratur som kom etter ham. Når jeg bader i tekstene hans, ser jeg gjerne verden på en annen måte etterpå.
Motstand
I etterkant av lesningen kan han oppleve seg mer følsom for små endringer – og kanskje også mer empatisk. Han håper også hans egen tekst er et mulig tilfluktsrom. Lesningen står for Riley nærmest som en motstandskamp og overlevelsesstrategi.
– Jeg tar de beste bildene og skriver best når jeg ser for meg at noen ser meg utenfra, men følger med uten å dømme. Da mener jeg ikke nødvendigvis en gud, men en forestilling av noen i den andre enden som ikke er de responderende. Noe annet som kanskje er leseren. Det er noe frigjørende ved den tanken at man skriver fram mot noe. Jeg skriver ikke med tanke på at det er til det ene mennesket, men med en vag forestilling om at det er en eller annen som ser dette. Poenget er at jeg ikke får tak i hva eller hvem det er. Forestillingen om det empatiske blikket er en vei inn i noe. Ikke det kritiske eller responderende blikket.
LES OGSÅ: Et inderlig varsko
– Hvor kan du se det empatiske blikket?
– Det er hos noen av de forfatterne og fotografene som jeg skriver om i boken som for eksempel Ralph Waldo Emerson som «sluker» hele verden og klarer, uten å fornekte døden eller ondskapen, å betone hele kompleksiteten ved det å være menneske. Tekstene hans er hele tiden utprøvende. Å lese ham skaper erfaringer som er vanskelige å artikulere, sier Riley.
