Anmeldelser

Patrick Melrose er et verk man fortærer med en viss andakt

TV-serien er briljant i sin selvsikre legering av humor og alvor, satire og smerte.

Gjennom media er det lett å sette rusmisbruk, psykiatri og misbrukte eller neglisjerte barn i sammenheng med fattigdom og andre former for ressurssvakhet. Edward St. Aubyns delvis selvbiografiske romanserie Patrick Melrose (1992–2012) tegnet derimot et dystert bilde av oppvekst og voksenliv i den britiske overklassen.

St. Aubyn er, som navnet ­antyder, av adelig byrd, med ­baroner og grever på stamtavlen. Som sitt roman-alter ego og så mange andre britiske aristokrater, er han halvt amerikansk, et resultat av pragmatisk ekteskap mellom engelsk høyadel og arvet industriformue fra USA.

Glimt av livet

De fem bøkene­ tar for seg episoder fra ulike perioder av livet hans, og David Nicholls' serie-bearbeiding er forbilledlig. Forfatteren og dramatikeren fikk et stort ­publikum med boka og filmen En dag (2009 og 2011), som lot oss møte to forelskede mennesker på den samme datoen gjennom tyve år. Serien bruker samme grep, hver episode tar for seg en begrenset tidsperiode, mellom 20 og 60 timer som er avgjørende for hoved­personens liv og anskuelser.

Patrick Melrose utnytter fortellerteknikken virtuost og sømløst. Et dårligere prosjekt ville lagt forklarende replikker om hva som har skjedd siden sist i munnen på hovedpersonene: «For tolv år siden, da vi traff hverandre på universitetet, ble vi enige om at vi aldri skulle…» Slik er det ingen som snakker, i serien konsentrerer scenene seg effektivt om her og om nå, ispedd drømmeaktige tilbakeblikk til traumatiserende barndomsepisoder.

Indiskret

Sprøytenarkomani,­ incest, ydmykelser og selvmordsforsøk er blant hoved­ingrediensene i serien og på ­papiret fortoner den seg som det dystreste gravalvor. Men anarkistisk rus-slapstick, satire og hverdagshumor, alt i velkomponerte og fargesterke bilder gir den kvaliteter langt fra grim ­sosialrealisme. Beskrivelsene av overklassens sosiale maktmisbruk er både festlig og gruoppvekkende utført, her eier ­borgerskapet verken diskresjon eller sjarm.

Serien er teknisk briljant, ofte med lange, elegante tagninger. Kamera kjæler påfallende mye ved gjenstandene og interiøret til overklassen den er så kritisk til, og serien, regissert av tyske, relativt ubeskrevne Edward Berger, er lite «britisk» i uttrykket.

Svarthvitt

Portrettene av Patricks umiddelbare familie er malt i harde kontraster, særlig foreldrene fremstår som alt annet enn sammensatte og nyanserte; det er ikke meningen at vi skal undres over hva som foregår inne i dem. Det er hovedpersonens oppfatning av dem vi opplever, i både seriens presens og tilbakeblikk. Patrick har ­liten vilje til posthum forsoning, han har mer enn nok med føre et ­noenlunde anstendig liv selv.

Hugo Weaving spiller en uhyrlig­ far med en katalog full av dårlige egenskaper. Det er frist­ende å si at han var mer menneskelig og tiltalende i rollen som den maskinskapte Matrix-skurken­ Agent Smith.

Jennifer Jason Leigh har en tiltagende heksete fremtoning i rollen som mor med sviktende evne og vilje til å beskytte sønnen mot faren. Leigh har gjort et formidabelt comeback de siste årene, med minneverdige prestasjoner i Hateful 8 og Twin ­Peaks: The Return.

Tung bagasje

Men Patrick Melrose er først og fremst Benedict Cumberbatchs tour de force.

Den britiske 42-åringen, kjent fra Sherlock og popcornfilmer som Hobbiten og Avengers har ønsket seg rollen lenge. Han kan godt beskrives som større enn livet, som det heter på amerikansk. Han har et ubestemmelig ansikt, i konstant fluks mellom det ordinære og overjordiske,­ han behersker spissrotgangen mellom selvdestruktivitet, kvikke replikker, fysisk humor, iboende tragedie, livstrøtthet og skjør optimisme med bravur. Det er umulig å tenke seg at en ­annen skuespiller kunne ikledd seg rollen­ bedre.

«Uten bitterhet, spydighet, sarkasme, snobberi og selvforakt er det ingen ting igjen.», sier ­Patrick til vennen Johnny. En fæl barndom med en mor som snur ryggen til farens seksuelle misbruk har gjort ham suicidal og rusavhengig. Når serien avlegger ham besøk på de ulike tidsplanene, utforsker vi årsaker, sammenhenger, konsekvenser: Hva påvirker et menneskes liv?

Som i Karl Ove Knausgårds Min Kamp, ønsker hovedpersonen­ å snu en ond sirkel, han vil være en bedre far enn sin egen, gi barna den oppveksten han selv ble frarøvet. Men «bitterheten drypper nedover generasjonene», som han sier. Det er utfordrende å være en god ektemann og far når genmaterialet, bagasjen og rusvanene stritter i mot det gode i ham.

Siste episode

Den femte og siste episoden slippes på HBO Nordic på mandag og det er lov å håpe på forsoning og en noenlunde harmonisk fullbyrdelse.

Men etter fire episoder er det åpenbart at serien er noe av en milepæl, en familiesaga som tåler gjensyn. Bøkenes litterære kvaliteter er definitivt til stede i serien, dette noe med gjenbruksverdi, fjernt fra den mer dominerende forbrukerbaserte TV-serien, ment for fråtsing. Patrick Melrose er i stedet et verk man fortærer med en viss andakt og lar seg bevege av.

Les mer om mer disse temaene:

Einar  Aarvig

Einar Aarvig

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser