Anmeldelser

Europas høst

Den bitre hverdagsrealismen står i kontrast til kunstens fantasikraft i Ali Smiths roman om livet etter Brexit.

Hva husker vi, hva sanser vi, hva er viktig og hva er overfladisk? Hva er makt og hva er frihet?

Slike spørsmål sparker den skotske forfatteren Ali Smith i gang, med sin åttende bokutgivelse på norsk, Høst. Romanen er lansert som en «post-­Brexit-bok», og med slik betegnelse antydes noe av temaet til ­denne rikt sammensatte teksten.

EU-avstemningen i Storbritannia kastet landet ut i en ­politisk krise, som også fikk svært mange til å føle seg desorientert og forvirret, og til å stille seg selv noen helt grunnleggende spørsmål om sitt eget liv, tenkesett og det samfunnet de lever i. Slik er dette en politisk bok, men å redusere den til utelukkende å være samfunnskritisk vil være urimelig.

Kunstens språk

Året er 2016. Vi møter Elisabeth (32) og ­Daniel (101). De har kjent hverandre siden Elisabeth var åtte. De har gått turer og fortalt hverandre historier, noen ­ganger bare bruddstykker. Vennskapet mellom den lille jenta og den eldre mannen er uforståelig for andre, men livsnødvendig for Elisabeth, som trofast har fulgt Daniel helt inn livets siste fase.

En helt ny verden har ­åpnet seg for Elisabeth i sam­været med Daniel – fantasiens, ­bildenes, ordenes og ­kunstens verden. Daniel deler farger og kunst han har sett, men ikke kan gjøre ­ordentlig rede for. Sammen med Elisabeth ­utforsker han språkets muligheter og kraft, og gir henne et fritt rom å tenke i.

Særlig blir dette tydelig når det setter Elisabeth på sporet av popkunstneren Pauline Boty, som døde bare 28 år gammel i 1966. Botys kunst fungerer som en kritikk av nåtidssamfunnet, og innfører samtidig et kvinne­perspektiv. Ved å gjenkjenne det Daniels beskrivelser i et kunstverk finner Elisabeth retning og mening i livet.

Flukt eller håp?

Elisabeth er det man kan kalle en ­«typisk» Ali Smith-karakter: Den oppvakte, kvikke jenta som ­bærer fortellingen. ­Daniel er ­Elisabeths motpol – han er ­eldre, mer erfaren og har en helt annen holdning til livet enn det hun møter hos sin egen mor, som møter «etter-Brexit» med lede og oppgitthet. Moren er trøtt av verden slik den er blitt, og søker tilflukt i overflatiske realityshow på TV. ­Elisabeth ­søker inn i kunsten og fantasien.

Er det en flukt, eller en ­kilde til livskraft og håp? ­Svaret er ­sammensatt, for denne ­romanen setter ingen ting på en ­formel. ­Hverdagsrealismen er full av satire, som i ­kapitlene om da Elisabeth må skaffe seg et pass, eller prøver å bestille en lege-
time. Det umenneskeliggjorte byråkratiet settes i et ­avslørende lys. Drømme­sekvensene er fulle av kontraster,­ der håp og livskraft settes opp mot bitter realisme, som når de skildrer døde kropper skylt i land og sender leserens tanker i retning av flyktningekatastrofen i Middel­havet.

Oversetterutfordringer

I samtalene mellom Elisabeth og Daniel kan man gjenkjenne et annet karakteristisk trekk hos Ali Smith – et rikt, fabulerende språk som tar leseren med inn i en verden av poesi, uventede formuleringer, ordspill og fantasier. Ting kan alltid fortelles på en annen måte. En liten vri kaster nytt lys over historien og virkeligheten.

Å gå inn i dette rommet gir styrke og tolkningsmuligheter. Særlig ordspillene må ha vært en stor oppgave for oversetteren Merete Alfsen, som har gjort en strålende oppgave.

Etterglød

Høst var i fjor ­finalist til Bookerprisen i et ­celebert selskap av store nåtids­forfattere som Ali Smith absolutt kan måle seg med. Den er andre ­utgivelse i en planlagt ­serie på fire bøker, som alle skal handle om årstid­ene.

Romanens styrker ligger mer i spørsmålene den reiser, enn svarene den tilbyr: Hvorfor tenker Daniel på seg selv som innestengt i en trestamme, hvorfor ser han seg selv som livløs på en strand, før han våkner til liv og får førligheten tilbake mens det gror friske grønne blader over hele ham? Slike spørsmål oppstår når en leser denne boka. Svarene på dem må hver enkelt finne. Alt jeg kan si er at det er bryet verdt å gå inn i Smiths univers, for dette er en roman som blir værende i deg også lenge ­etter at siste kapittel er lest.

LES OGSÅ: Cusks «Omriss» viser begrensningene ved en litteratur hvor metode i seg selv blir dominerende 

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Anmeldelser