Stemmen til Allison Krauss er ikke nok

Kvinnen som har vunnet hele 27 Grammy-priser hadde ikke så mye mer å bevise før sitt første soloalbum på 17 år. Kanskje var det derfor hun valgte å gjøre et nostalgisk dypdykk i country- og bluegrass-tradisjonen hun vokste opp med, i stedet for å utforske nytt materiale? ­Etter å ha gjort stor suksess både i ­tospann med Robert Plant (på ­albumet Raising Sand, som solgte­ til platinum i 2007), og med sitt eminente og faste band Union Station, kan det også hende at hun trengte et hvileskjær etter all oppmerksomheten etter gjennombruddet i filmen O Brother Where Art Thou?

LES MER: Hun sang seg ut av depresjonen

Nostalgi og kjærlighetssorg

På de rolige og pianobaserte country-sviskene «Losing You» og «All Alone Am I», måtte det en Alison Krauss til for å ikke komme i skyggen av de glimrende versjonene Brenda Lee gjorde tidlig på 1960-tallet. I enda større grad enn fremdeles aktive Brenda Lee (72), er Kraus' stemme som skapt for nostalgi­ og kjærlighetssorg. Den er så naken, ensom, og usigelig vakker at bare de med steinhjerter forblir uberørt. At Robert Plant (fra Led Zeppelin) måtte stoppe­ ­bilen, og gå ut for å gråte en skvett, da han hørte stemmen hennes for første gang under en nattlig kjøretur på den engelske landsbygden, er forståelig. Like etterpå foreslo Plant et samarbeidsprosjekt mellom «the beauty and the beast», som endte opp med det Grammy-vinnende albumet Raising Sand (2007). Dét står fremdeles fjellstøtt. Windy City gjør det ikke.

LES MER: Countryhelter følger det gamle sporet

Ujevnt

«I Never Cared For You» fra det nye albumet, er nok en rolig, litt jazzpreget, og trist kjærlighetslåt som er skrevet og tidligere spilt inn av Willie Nelson. Den 83-årige country-hippiens versjon er langt bedre­ enn versjonen til hans 33 år yngre kollega: Nelson går mer i dybden på låten, han flyter ikke bare ­elegant ovenpå slik Krauss gjør her. En annen gammel country-sviske, «Gentle On My Mind», hadde også mer substans i Glen Campbells versjon fra 1967.

Men på låten «All Alone Am I» er Krauss sjefen: Ingen over, ­ingen ved siden. Mer ensomt enn det Krauss her formidler bankingen av et hjerte på bristepunktet, blir det ikke.

I en drøy time får vi den ene kjente og kjære country-låten fra svunne tider etter den andre. At enkelte versjoner fremstår nære, varme og tilstedeværende, mens andre blir mer overfladiske og kalde, kan skyldes at ikke alle låtene kler Krauss' fjellbekk-klare stemme like godt. En innspillingsperiode på over tre år, innimellom turneer og konserter, kan også ha gått ut over albumets helhetlige preg. Det samme­ kan det store antallet vokale medhjelpere, selv om Suzanne Cox, Sidney Cox, Jamey Johnson, Hank Williams Jr. og Teddy Gentry, hver for seg synger suverent. Mistanken om at det er lagt mer energi og penger enn sjel i prosjektet, slipper ikke taket.

LES MER: Hudløs sårbarhet fra Tove Bøygard

Foruroligende

Platecoveret i seg selv er foruroligende: Sjelden har vi sett den vanligvis så naturlige, ofte felesvingende, Krauss så stylet, stiv og velfrisert. Verre er det at den naturlige spontaniteten og urkraften litt for ofte også glimrer med sitt fravær i musikken. Det er trist om dette er konturene av en ny, strømlinjeformet pop-artist, fordi plateselskapet vil melke et større marked. Det får holde at det skjedde med Shania Twain og Lee Ann Rimes. Krauss kler country, gjerne­ med et innslag av jazz, blues, ja til og med rock. Men hun passer ikke inn i et kalkulert pop-format, som hun balanserer faretruende nært på Windy City. For å få et inntrykk av Allison Kraus på sitt beste og mest særpregede, er det bedre å låne ørene til albumene I've Got That Old Feeling (1990), Now That I've Found You (1995) og Forget About It (1999).