Med blues og gospel som utgangspunkt, har Magnolia Jazzband og Ytre Suløens Jazz-ensemble ikke bare satt «gladjazz» på kartet i Norge, de har også markert seg som høyt respekterte tradisjonsbærere av stilarten i New Orleans. Titlene på to nye utgivelser, Old Fashioned Love (Magnolia Jazzband) og Eternal Now (Ytre Suløens Jazz-ensemble), understreker hvor slitesterk denne rytmesterke, akustiske, glade, men innimellom også såre og vemodige, stilen er.
LES MER: Tror musikken er et gudgitt språk
Hvitt blir svart
På Ytre-Suløens siste plate er New Orleans-kvinnen Tricia Boutté gjestevokalist, slik hun også var det for den opprinnelige Langevåg-gruppa på Way down yonder (2002), Oh Mahalia (spilt inn live i New Orleans i 2007) og Live At Molde Jazz (2010). Hun er niesen til Lillian Boutté, som har samarbeidet og spilt inn plate med Magnolia Jazzband.
«Det er bemerkelsesverdig at vi har et knippe hvite musikere fra Norge som høres ut som om de er født inn i den svarte New Orleans-tradisjonen»
Når Tricia, i dag gift norsk og bosatt i Langevåg, på tittellåten vrenger sjela så taket i Volds- dalen kirke i Ålesund (hvor opptaket ble gjort) må ha løftet seg atskillige meter, er det heller ingen som tenker på at det er hvite musikere som så til de grader kompletterer en utøver som fikk inn denne musikktradisjonen med mors- melken.
Med sin blanding av gospel og blues, er New Orleans-jazz i utgangspunktet, og har fortsatt å være, kanskje mer svart enn noen annen musikkform. Derfor er det bemerkelsesverdig at vi har et knippe hvite musikere fra Norge som høres ut som om de er født inn i denne tradisjonen.
LES MER: Sandra Borøys alternative folk-jazz
Lystig løft
Ytre Suløens Jazz-ensemble har alltid konsentrert seg mest om åndelig musikk, ofte sammen med SKRUK. På den nye plata tolker de gospelens far, Thomas A. Dorseys «I'm Gonna Live The Life I Sing About In My Song», med oppfordringen om å la budskapet gå fra hjertet og ut i armer og bein. Men også den moderne gospelmusikkens forgrunnsfigur, Andraé Crouch er representert med sin himmellengsel i «Soon And Very Soon».
Med Lars Francks yrende klarinettspill og koret Tolvtettens frydefulle sang, blir den kjente gospelsangen her mer swingende enn originalutgaven. Det gjelder de fleste sangene på albumet. Det sju mann sterke orkesteret har, med god hjelp fra amerikanske bidragsytere, kanskje mer enn noen andre gitt norsk kirke- musikk et lystig og rytmisk løft i en historisk sett temmelig alvorstung salmetradisjon.
LES MER: Solveig Slettahjells poetiske nådegave
Marsj-jazz. Magnolia Jazzbands New Orleans-musikk er skåret over samme enkle, humørfylte og upretensiøse lest. Siden starten i 1972, ett år etter oppstarten til Ytre Suløen, har også de spilt inn og fremført flere gospel og spiritual-låter. Deres versjon av «Det er makt i de foldede hender» fra et tidligere album, er skjell- settende. Magnolia-karene har likevel i større grad enn Ytre Suløen konsentrert seg om et sekulært repertoar, med samme entusiasme og spille- glede, slik som her på Old Fashioned Love. «It's A Long Way To Tipperary» er marsj-jazz med fynd og klem, mens Børre Frydenlunds «My Visit To New Orleands» foregår i et litt lavere tempo.
LES MER: Stjerna bak stjernene
Integrert musikk. Magnolia Jazzbands mangeårige integrering av åndelig og verdslig musikk er i god New Orleans-tradisjon, hvor det aldri har vært langt mellom kirkene og musikk-klubbene. En slik naturlig tilnærming til miljøer som i Norge lenge hadde en for mange uoverstigelige mur mellom seg, har gjort band som Magnolia Jazzband og Ytre Suløen til brobyggere også her på berget. Kanskje ligger tilgjengeligheten i musikkens natur? I USA har den i årevis blitt benyttet både i parader, sørgemarsjer, bryllup og begravelser, ikke minst i New Orleans.
Sannsynligvis har musikken også banet seg vei gjennom fordommer fordi musikerne ofte er drivende gode. Solistinnslagene på Magnolioas siste plate er for eksempel glitrende. Håkon Gjesvik (piano), Georg Reiss (klarinett og saksofon), Gunnar Gotaas (trombone), Anders Bjørnstad (trompet), og banjospiller Børre Frydenlund sprudler av spilleglede. Bjørnstad bidrar også med en småhes, crooneraktig, og perfekt timet vokal. Nakkehårene reiser seg likevel ikke like mye som på tidligere album hvor Lillan Boutté, Topsy Chapman, eller Aline White, står bak sang- mikrofonen.
LES MER: – Folket bestemmer musikksmaken
Musikalsk luftbro
Med de siste 45 årenes mange kvalitetsinnspillinger og konserter på begge sider av Atlanteren, fra Magnolia Jazzband og Ytre Suløen, men også fra tilsvarende grupper som Stokstad Jensen Trad. Band og Caledonia Jazzband, har flere av medlemmene blitt æresborgere av New Orleans. At musikere fra det kalde nord blir satt så til de grader pris på i jazzens vugge «over there», er omtrent like sensasjonelt som da amerikaneren Bill Coch lærte barn fra landet til skisportens vugge ny skiteknikk under vinter-OL i 1976. Mens dét var en enkeltstående hendelse, har den musikalske luftbroen mellom musikere fra kalde Norge og subtropiske New Orleans vart i over 40 år.
Det startet under Molde Jazzfestival i 1975, da New Orleans-trompeteren Wallace Davenport ordnet en invitasjon for Ytre Suløen til New Orleans Jazz and Heritage Festival i 1976. Siden har den norske New Orleans-bølgen forfrisket ikke minst norsk musikkliv både innenfor og utenfor kirkeveggene. Mye takket være veteraner som aldri gir seg. Rekrutteringen er det verre med.
