Anmeldt av Eirik Steenhoff
Bjørn Are Davidsen og Atle Ottesen Søvik har begge god erfaring med apologetikk, trosforsvar. Evolusjon eller kristen tro – ja takk, begge deler! er duoens olebrummske bidrag til debatten om evolusjon og kristen tro, med en bare marginalt bedre tittel enn deres forrige: Gud – mer enn feelgood? Boken er ment både for kristne som opplever evolusjonsteorien som problematisk for troen, og ateister som opplever kristendommen problematisk for fornuften.
Samtidig har den en sterk slagside mot såkalte kreasjonister og Intelligent Design-forkjempere, som gjerne hevder de bibelske urfortellingers historisitet og er kritiske til en del aspekter ved evolusjonsteorien. Kreasjonistene «Utgjør langt under en promille av relevante fagfolk, og de har nesten alltid religiøse motiver. ... finnes i flere varianter, mange svært enkle.»
Forfatterne veksler mellom å sette alle krefter inn på å forsvare kristendommen ut fra ny forskning, og å avvise noen sentrale kristne poenger.
BJØRN ARE DAVIDSEN SVARER PÅ VERDIDEBATT: - Bokanmelderen bommer
Skapelsesforståelse
Gitt dette utgangspunktet, bruker forfatterne overraskende mye plass på å imøtegå kreasjonistiske argumenter. De bruker 20 sider på å drøfte påstander om alle dyreartene i verden og Mount Everest som beviser for henholdsvis Noahs arks og syndeflodens historiske realitet. Problemer jeg ikke ante at fantes, drøftes i fullt alvor. Det føles som å tre inn i et fremmed rom, og så står det noen der og roper, ut i løse luften.
Når de behandler vitenskapen bak evolusjonsteorien, er forfatterne grundige og strengt faktabaserte – så vidt jeg kan bedømme. Jeg skulle ønske de var like grundige når det gjaldt den historiske gjennomgangen av hvordan kristne teologer har forstått skapelsesberetningen og naturen.
LES MER: Kristne kuppet Darwin
Harmoniserende
Forfatternes revisjonisme truer etter mitt skjønn med å underdrive motstanden mot Darwin. Beretningen er altfor harmoniserende. Biskop Wilberforces polemikk mot Darwins teori allerede i 1860, ett år etter at Artenes opprinnelse utkom, er ikke nevnt med et ord.
Augustins fortolkning av 1. Mosebok blir tilsynelatende tatt til inntekt for en åpenhet for evolusjonsteorien. Det er i beste fall et anakronistisk grep.
Forfatterne skriver at innenfor den firfoldige modell for å tolke Bibelen, den såkalte quadriga, «var lenge bokstavelige tolkning minst viktig, men ble viktigere etter reformasjonen.» Det er imidlertid feil. Det er helt motsatt.
LES MER: Konservative har akseptert Darwin i det stille
Evolusjon eller kristen tro? Ja takk, begge deler!
Bjørn Are Davidsen og Atle Ottesen Søvik
Efrem forlag
Bok Sakprosa
Ikke mye ydmykhet å spore.
Bibeltolkning
De åndelige tolkningsmåter forutsetter den bokstavelige, som ikke må misforstås med moderne fundamentalisme. Augustin tolker 1. Mosebok ad litteram (etter bokstaven) fordi han er opptatt av Guds intenderte mening etter den inspirerte forfatters tekst. I stedet fremstilles han feilaktig som en allegoriserende bibelleser.
Når premissene og funnene fra empirisk vitenskap brukes til å underbygge det de (noe gammelmodig) kaller for «Bibelens tale» om ulike fenomener, virker det tilsvarende påtatt.
For eksempel når de forsøker å godtgjøre de bibelske begrepene ånd, sjel og sinn med moderne hjerneforskning. Her lener de seg tungt på en hjerneforskers konklusjoner, og forsøker i samme slengen å forklare kompliserte teologiske begreper som treenigheten og inkarnasjonen.
Konklusjonen er at Jesus «var 100 prosent Gud på den måten at hans bevissthetsstrøm var en fortsettelse av bevissthetsstrømmen til den evige Sønnen, med den relasjon Sønnen har til Faderen og Ånden.» Spørsmålet er om vi kan tale om en guddommelig bevissthetsstrøm. Er ikke det menneskers språk om mennesker?
Dette er den ekstreme motsats til apofatisk teologi, som betoner at Guds vesen ikke lar seg beskrive med våre begreper. Men er en teologi som er helt blottet for mysteriet, en holdbar teologi? Enn si, vil en slik rasjonalistisk religion vinne noen konvertitter?
LES MER: – Jeg mener at kreasjonisme er en uting
Åpenhet og tillit
Davidsen og Søvik opererer i to sjikt: Bibelen på den ene side og naturvitenskapen på den andre. Oppstår det konflikt, må fornuften inn og redde skuten.
Men resultatet varierer. Forfatterne veksler mellom å sette alle krefter inn på å forsvare kristendommen ut fra ny forskning, og å avvise noen etter mitt skjønn sentrale kristne poenger. Som mirakler eller visjoner. Når Peter og Johannes får se Moses og Elia, tror ikke forfatterne det er betyr at de «faktisk var til stede.» Men det vet hverken Davidsen eller Søvik – de var jo ikke til stede, de heller.
Dette handler ikke om et valg mellom fundamentalisme eller fornuft, men om å anerkjenne at det finnes en virkelighet hinsides språket hvor Gud åpenbarer seg som sannhet. Det krever åpenhet og tillit – og ydmykhet til å innse at ens egen fortolkningshorisont er ytterst feilbarlig. Det er så vel et godt vitenskapelig som teologisk prinsipp. Når Davidsen og Søvik klubber ned kreasjonister og mirakler med fornuften som våpen, er det ikke mye ydmykhet å spore, hverken teologisk eller epistemologisk.
Ifølge omslaget – som jeg ikke regner med at de har skrevet selv – er forfatterne «drevne myteknusere og skarpe tenkere.» Det er akkurat denne høyst selvbevisste myteknusingen som tidvis gjør boken så slitsom å lese, særlig dens første del.