Anmeldelser

En ubehagelig fortelling

Siste jul i Kairo er fortellingen om kirkene som er i ferd med å bli borte. Lars Akerhaug har skrevet en gripende bok om en tragedie som utspiller seg rett foran øynene våre, mener Tor B. Jørgensen.

*Anmeldt av tidligere biskop Tor B. Jørgensen

Lars Akerhaugs siste bok «Siste jul i Kairo» har skapt debatt. Boka er en tragisk fortelling om de kristnes situasjon i Midtøsten. Boka er ingen debattbok, men den skaper debatt. Og det har Akerhaug ønsket. Han har skrevet om det han selv kaller «den glemte forfølgelsen» og han har klaget på det norske, kirkelige lederskap fordi det har vært mer opptatt av oljeboring og asylpolitikk mens kristne blir slaktet ned i Midtøsten. Og Akerhaug har nådd ut med sitt budskap. Selv en SV-politiker som Andreas C. Halse har skrevet noe som ikke er så vanlig å høre fra klassisk venstreside: «Etterlyst: engasjement for forfulgte kristne».

Ikke polemisk

Nå er boka i liten grad polemisk. Enten der mot rettet mot kirkeledere eller politikere. Mellomkirkelig råd (MKR) i Den norske kirke og generalsekretær Berit Hagen Agøy får riktignok et spark i forordet, og besøkende kirkeledere får ett sted vite at de ikke møter vanlige kirkemedlemmer og dermed ikke forstår hva som faktisk foregår. Men bortsett fra det, er Akerhaugs fortelling nettopp en fortelling.

Og den fortellingen er sterk nok i seg selv. I nåtid er den skremmende. Det har skjedd og skjer grusomme ting rett foran øynene våre. For eksempel i Mosul. Men dette er ikke bare en akutt krise. Det dreier seg om en lang historie. Akerhaug er flink til å trekke inn historiske erfaringer og relevant materiale inne i blant aktuelle presentasjoner av kristne han har møtt på sine reiser i Egypt, Irak, Syria og Libanon.

LES OGSÅ: Før IS kom var de 3000 – nå er de bare noen få. Likevel føles det stort når de kristne igjen kan feire nattverd i Qaraqosh

Langvarig

Den lange historien har under skiftende forhold og former beveget seg dels mot en muslimifisering av kristne befolkningsgrupper ved press og forfølgelse eller lokkemidler, eller dels gjennom isolering, trakassering, flukt og fraflytting. Religiøse konflikter og religiøs ensretting av samfunnet er kjent fra vår egen kirkelige historie. De konfesjonelle statene som utviklet seg etter reformasjonen, representerte enhetskulturer som ikke tålte mangfold og religionsfrihet.

Sånt ble det krig av i Europa. Verst var det i første halvdel av 1600-tallet, men det tok sin tid før moderne toleranseidealer slo igjennom for alvor hos oss. Den norske grunnloven vår fra 1814 viser det, med forbud mot jøder og med nulltoleranse overfor «dissentere» i riket.

Religionsfrihet en kjerneverdi

Det tragiske i dagens situasjon i Midtøsten, og i den muslimske verden generelt, er at religionsfriheten ikke er anerkjent. Dessverre fungerer fortsatt muslimsk teologi og juss slik at konvertering fra islam er en dødssynd. Ikke bare i åndelig forstand, men også faktisk. Akerhaug hjelper oss til å forstå logikken i dette og ikke minst hvordan det fungerer i praksis. Han har riktignok ikke en mer overordnet oppsummerende kritikk av islam, men historiens praktiske teologiske juss taler fortsatt for seg selv. I all sin gru.

LES OGSÅ: Utenriksministeren talte forfulgte kristnes sak

Strid

Det mørke bildet Akerhaug tegner svarer til de ubehagelige bildene vi møter i media. Det er ikke løfterikt. For de liberaliserende kreftene innenfor islam er ikke på frammarsj. Det er ikke de som kjemper om makten i den brutale innbyrdes krigen vi ser i Irak og Syria, og merker som hovedtendens i konfliktene i så forskjellige land som Egypt og Libanon. Eller for den sakens skyld i et «stabilt» land som Saudi-Arabia. Men millioner av muslimer blir rammet av disse konfliktene, mens de kristne minoritetene blir ofre og at de siste restene av kristnet nærvær i disse gamle kirkelige kjerneområdene, står i fare for å bli radert ut. Derfor den talende tittelen på boka: «Siste jul i Kairo». Det er viktig og ubehagelig å få nærfortellinger om hvor dramatisk situasjonen er.

LES OGSÅ: Akerhaug advarer mot kristent muslimhat

Håp?

Det er ikke mye håp i Akerhaugs bok. Og det er ikke mye håp i situasjonen. På internasjonalt kirkelig hold er Midtøsten et hovedtema. Også for Den norske kirke.

Strategien, slik jeg kjenner til den, går langs to linjer: løpende kontakt med kirker og kristne i den akutte nødssituasjonen. Det er kontakt som ikke alltid er tjent med store ord og pågående retorikk i Vesten. Den andre linja er dialog med muslimer, også her i vårt eget land, for å utvikle en «islamsk humanisme» (tittel på ny, norsk bok). Sentrum i denne humanismen må være religionsfriheten. Så lenge konvertering fra islam ikke gjøres til en integrert del av verdiforståelsen, kan en kanskje oppleve at det blir fred i Midtøsten, men kristne vil fortsette å ble drevet ut. Eller nyomvendte kristne må fortsette å leve i skjul. På dette feltet har Mellomkirkelig råd gjort en viktig jobb, slik som i en avtale med Muslimsk Råd Norge fra 2007. Men jeg er redd vi må være tydeligere nettopp på dette punktet.

Mange menigheter markerte i går sin støtte til forfulgte kristne. I år hadde markeringen nettopp temaet «Der det er farlig å skifte tro», med spesielt fokus på Iran og Saudi-Arabia. Lars Akerhaug har gitt oss en ubehagelig fortelling som kan bidra til at vi bedre forstår hvor alvorlig situasjonen er for de kristne i Midtøsten.

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Anmeldelser