En ateist leser Bibelen

I løpet av elleve års studier – et embetsstudium og en doktorgrad i teologi – tør jeg våge å påstå at jeg vet en hel del om teologi som fagområde. Teologi som fag er delvis retrospektivt, delvis fremadrettet. Teologien skal se bakover, i kirkehistorien og dogmehistorien, for å forklare og sette kristen tro og praksis i dag inn i en historisk sammenheng. Teologien skal forsøke å sette kristendommens evige bestanddeler, som tanken om Gud som skaper, Jesus som frelser, Helligånden som opprettholder, inn i samtiden. Alt det en praktiserende teolog (prest eller pastor) gjør, handler om å gjøre den kristne troen relevant for troende i dag.

Dette er en vanskelig øvelse, og innebærer en stor evne til å oversette. Grunnene til det handler om at kristendommens tankegods springer ut av en tid som er til dels svært forskjellig fra vår. Tanken om at Gud finnes, at det kun er én Gud og at Gud selv ble et menneske for å frelse verden, impliserer et teologisk verdenssyn der ord som «Gud», «synd», «frelse», «nåde» og «tilgivelse» inngår som en naturlig del av dagligspråket.

Den gangen kristendommen oppstod, var dette vanlige konsepter. I et jødisk samfunn var Gud overalt. I dag er slik tale delvis utdatert tåketale. Den kløften som finnes mellom vår sekulære tid og den kristne livsanskuelsen, er en kløft som enhver pastor eller prest i kirken må forholde seg til.