Det svinger av Jesus

Han byr på sitt eget livslange forhold til Jesus, og entrer scenen med et vell av små anekdoter, underfundige historier og musikk så ektefølt og nært at han nærmest fremstår som en soulsanger i flere av sangnumrene. Spørsmålet som ligger til grunn for forestillingen er tilsynelatende enkelt. Er den Jesus han fant som liten den samme som han forholder seg til i dag?

I Etterlyst: Jesus blir vi tatt med på reisen fra barndommens bede­hus med Jesus som den store helten, frem til troen på autoriteter begynner å slå sprekker i ungdomstiden.

Med en sang for hånden til enhver anledning, utdypes poeng­ene i fortellerteatret. Han skygger ikke banen for beretninger om gryende seksualitet og egen «syndefull» oppførsel. Aldri har vel ordet «onani» hatt en vakrere klang enn til tonene fra Eidsvåg, der han dedikerer en hel sang, med påfølgende oppfordring til allsang om emnet.

Les også: Bjørn Eidsvågs trosreise til scenen

Humoristisk krydder

Med små virkemidler bygger sceno­grafien opp under en effektivt fortalt historie. På bakveggen projiseres bilder av de ulike temaene. Her står Hieronymus Bochs helveteskildringer i kontrast til Eidsvågs skjærsilds-frie forkynnelse. Og bildene av Jesus blir et humrende relieff til Sauda-predikantenes formaninger om at «Jesus ikke liker gutter med langt hår». Vi følger hans etiske og teologiske overveielser videre gjennom voksenlivet, der troen etter hvert viser seg i et spenn mellom det nærmest gudløse og likevel dypt evangeliske. Hele tiden krydret med en humoristisk snert i det han kommer frem til av konklusjoner. For Eidsvåg er ikke helvete et sted, men noe du kan stelle i stand.

Oppgjøret med mørkemennene blir morsomt gestaltet av skuespiller Svein Tindberg, som trer inn og ut av rollene som demoniske svovelpredikanter så vel som kaffeserverende bedehusdamer med grevinneheng.

Les også: Svein Tindbergs vei til tro

Kjapt og karikert

Det er kjapt og karikert fortalt, hårfint balanserende på grensen til buskis. I likhet med Eidsvåg bærer Tindberg på en forhistorie som gir autoritet til forestillingen, med sine suksessforestillinger som Abrahams barn og Markusevangeliet på CV-en.

Til tider trer også Tindberg ut av rollene og bidrar med egne betraktninger rundt Jesus. Her har Erik Ulfsby en regifinger med i spillet som gjør at de ulike metanivåene ikke bikker over i forvirring for publikum. Forestillingen får fart i fortellerdelen, mens musikalske hvileskjær gir oss tid til å fordøye.

Mot slutten mister likevel forestillingen noe av trøkket i det «konklusjonen» skal formidles. Det kan virke som piffen går litt ut av Bjørn Eidsvåg i en litt for lang og rotete monolog.

Les også: Fortjener dessert for lang og tro tjeneste

Til kjernen

For det er med durkdreven hjelp fra Eidsvågs faste band at forestillingen for alvor svinger. Her svaier vi med til takten fra nyskrevne så vel som gamle sanger.

Samtidig får vi en teologisk undervisningstime der historien spinnes tilbake i tid, for å finne ut hva vi med sikkerhet vet, og hva som er påstander. Med en fengende groove i bånn forkaster Bjørn Eidsvåg de Jesus-tolkningene han ikke liker. Det er gjort med en varme og innsikt som aldri blir belærende. «Hvis et ord står i veien for kjærligheten, må ordet fjernes!», sier han og løfter med det forestillingen lukt inn til kjernen av hva Det Norske Teatret ønsker å være; en arena for de store samtalene og spørsmålene.

Men kanskje er det nettopp utenfor teatrets vegger, forestillingen for alvor kan komme til sin rett. Når den neste høst er planlagt å legge ut på veien, langs kysten og inn til de trangeste krokene av landet der gudstroen kanskje kan være mer urokkelig.

Følg oss på Facebook og Twitter!