Anmeldelser

Voldsomt godt teater

Mange av oss har møtt dem: Mennesker med et bibelsitat for alt.

I Martyrer er de representert ved en 13-åring med stål i blikket, skylapper for øynene og Bibelen på mobil. «Står det noe bra i den boka di», spør en av klasse­kameratene. Og ut renner sitatene om en nidkjær Gud som straffer med død og hevn.

Nøkternt hverdagsliv

Martyrer er lansert som et apropos til vår tids religiøse terror og fundamentalistiske holdninger. Det føyer seg også inn i en type ­debatt som pågår i Vårt Land om dagen – om karismatiske menigheters brente barn. Spørsmål av typen «er dette realistisk» har meldt seg allerede før premieren, og svaret er ja – og nei.

Rammen er realistisk nok. Et klasserom med pulter og tavle der episodebeskrivelsene kommer i krittskrift. Anders T. ­Andersen, som har oversatt, bearbeidet og regissert stykket, har også skapt en scenografi preget av nøkternt hverdagsliv. Her er Martine (Ingjerd Ekeberg) klasseforstander og Erika (Gisken Armand) kontaktlærer med biologi som fag og et brennende engasjement for jobben sin. Kai Remlow er rektor med cordbukser og ulne holdninger, og skolehverdagen er bygget på rasjonelle resonnementer og felles svømmeundervisning. Det er her konflikten starter. Benedicte – lysende vakkert og dypt lojalt spilt av Lena Kristin Ellingsen – nekter å gå i bassenget.

LES MER: Dramatiseringen av Jon Fosses roman er et respektfullt farvel med et liv

«Ikke en hippiegud»

Morens reaksjon er også tatt fra hverdagen, med sine iltre og slitne spørsmål om hvorfor i all verden!? Marika Enstad skaper en herlig, varmhjertet og trumpete skikkelse av moren. Skolens reaksjon er også som forventet: Møter på rektors kontor, konflikter mellom de voksne, Benedicte innbitt og stedig – med svar fra et annet språklig univers. Det lesbiske lærerparet, den fraskilte moren, og religionslæreren (Anders Mordal), som også er prest får så hatten passer: «Min Gud er ikke en hippiegud.» Seksual­undervisning med gulrot og kondom er ikke noe for henne. ­Periodevis tar jeg meg i å heie på henne, der hun valser over de voksne. Ingen ser så skarpt som jenter på 13. Men gradvis løfter det seg ut av hverdagsrealismen. Mens Benedictes tro utvikler seg til fanatisme, utvikler forestillingen nærmest en fabel.

Vi lukkes inn i den glass­klokken­ som Benedicte har skapt, og jammen blir ikke publikum med å synge gospel. Samtidig bygger tragedien seg opp. Klassekameraten Jens (Jonas Strand Gravli) som vil kysse og kjenne, blir følelsesmessig utnyttet, mens ­Lydia som halter, blir offer for overgrep i form av forbønn – dessverre ikke ukjent som fenomen.

Latter og sinne

Kjersti Botn Sandal skaper et uforglemmelig portrett av den utstøtte krøplingen (som Benedicte kaller henne), og bidrar til noen av forestillingens fineste øyeblikk.

Dem er det mange av. Martyrer er – for å si det sånn – voldsomt godt teater, drevet fram av troen på scenens eget språk. Overbevisende spilt, vakkert, melodisk – og humoristisk – lever det sitt eget liv på scenen, slik Benedicte lever sitt liv i glasskulen. Hvor har hun fått det fra? Det får vi ikke vite. Her er ingen menighet i kulissene, bare bibelsitater, klippet og limt etter en livsfarlig logikk.

Assosiasjonene går til 22. juli-terroristen mer enn til kristne forsamlinger, og spørsmålet som dirrer er: Hvordan møter vi tanke- og handlingsunivers som dette? Martyrer gir noen eksempler på hvordan det ikke skal gjøres, noen som kaller på latteren og ett på hvor sint en kan bli.

LES MER: – Det Norske Teatret ble startet som et kampteater for folk som snakket rart.

Gisken Armands rasende konfrontasjoner med sin unge elev er spilt ut med ekte engasjement, til slutt barker de sammen i en duell der begge er tapere.

Eller er de det? Når Erica/Armand avslutningsvis snakker om gleden ved det skapte og lykken ved å dele den med elevene sine, er det en religiøs holdning til livet som kommer til orde. Enten hun vil det eller ikke.

Les mer om mer disse temaene:

Liv Riiser

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser