Egyptisk eventyr 
blir farao-
fyrverkeri

Det er ikke slik jeg har sett for meg faraoene og mytologiens Egypt. De framstår oftest mer todimensjonale og støvete. I Gods of Egypt er de blåst støv av – og liv i – ved hjelp av det som er å oppdrive av digitale verktøy. Less is more har ikke vært regissør­ Alex Proyas' filosofi. I stedet utforsker han hvor mye det er mulig­ å smøre på av effekter og fortellertekniske krumspring, uten å miste grepet fullstendig.

LES OGSÅ: Flere filmanmeldelser fra Vårt Land

Ikke viktig

Når guden Horus (Nikolaj Coster-Waldau) skal ta over sin fars trone, kupper den sjalu onkelen Set (Gerard Butler) kroningen og gjør seg selv til konge. Han gjør innbyggerne til slaver og setter dem i gang med å bygge monumenter til ære for seg selv og guden Ra (Geoffrey Rush). Om egypterne igjen skal bli fri, må den gode Horus vende tilbake og overvinne den onde Set. Den lille luringen Bek (Brenton Theaites) melder seg til tjeneste, mot at Horus lover å bringe kjæresten hans tilbake fra dødsriket.

Men vent litt! Ingenting av dette­ er egentlig viktig. Historien har i hvert fall ikke vært spesielt viktig for filmskaperne. I stedet har de laget en nyttårsrakett av en film. Det går i et bankende kjør, og vi pepres med impulser fra begynnelse til slutt. Men ingen­ av dem gjør varig inntrykk.

LES OGSÅ: - Moses-film roter seg vekk i ørkenen

Effekter

Gudene er tre ganger så store som menneskene, de skifter mellom sine menneske
lige og mytiske legemer, karakterene beveger seg fram og tilbake­ mellom dødsriket og de levendes verden. Alle filmens elementer gjør mest mulig av seg: Den eventyrlige historiefortellingen, den dataanimerte scenografien og den Wagner- og Berlioz-inspirerte musikken. Alle strikkene er strukket bristepunktet. Da blir spørsmålet: Holder det?

Det blir i hvert fall ikke kjedelig. Filmen bomber oss med så mye stimuli at den gir meg akutt behov for rolig alenetid. Mytiske skikkelser står på templer og slåss, mens byggverkene raser sammen under dem. Fra sin skipsaktige farkost i verdensrommet holder solguden Ra en enorm demon unna jorden.

Filmen er som å se noen spille et dataspill. Dette er ikke noe å ta med skoleklasser på, for å si det slik. Gods of Egypt kunne blitt en eventyrfilm som også ga innblikk i egyptisk mytologi. Men det har åpenbart ikke vært ambisjonen.

LES OGSÅ: Egyptiske arkeologar har funne «den sakna pyramiden»

Hollywood

Regissør Alex Proyas har tidligere laget filmer som Knowing (2009) og I, Robot (2004). Mest oppsikt vakte han nok med debutfilmen The Crow i 1994. Fra første sekund oser Gods of Egypt av storslått Hollywood-estetikk. Alle er pene: Mennene er som hugget i stein, og det er hele tiden overhengende fare for at et kvinnebryst skal poppe ut av en av de mange små diamantbefengte kjolene. Filmen er så tro mot sin sjanger at vi helt fra begynnelsen slipper å tvile på at dette skal gå bra til slutt. Selv om hindringene de må overvinne er utenfor vår fatteevne, bokstavlig talt.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Drukner i effekter

Filmen fungerer godt som enkel­ underholdning. Og som en demonstrasjon­ av hva slags teknologiske muligheter dagens filmskapere har å jobbe med – om de har nok penger i ryggen. Da drukner både historien og mytologien­ i alle effektene og alt fiksfakseriet. Men det har nok vært meningen. Historien tjener bare som et stativ som datagrafikken, kostymene og alt dette andre kan hektes på.

Men det er også noen moralske leksjoner her. For eksempel har forskjellige faraoer forskjellige regler for hva som skal til for å kjøpe seg evig liv. For Horus (vår helt) er filosofien at det ikke er gull, men medmenneskelighet som er nøkkelen til evig liv. Den viktigste leksjonen som klistres utenpå alle spesialeffektene, er likevel at kjærligheten overvinner alt. Den så du ikke komme, tenker jeg!