Seiglivete låter

Ni Liv har snekret sammen sitt sjuende «studioalbum» i ei tømmerstue på Nesbyen, rett på sak både musikalsk og tekstlig. Fremdeles befinner det Bø i ­Telemark-baserte bandet seg i et musikalsk landskap hvor hjemlig vise- og folkemusikk blander seg med suset fra americana, countryrock og folkrock fra den andre siden av Atlanteren. I likhet med Hellbillies, er femkløveret blitt gradvis mer amerikanisert i stilen, men vokalist, felespiller, gitarist og hovedlåtskriver Jon Solberg har likevel i større grad beholdt den hjemlige og folkemusikalske brodden.

ANMELDELSE: «Ærlig og hudløst om sorgen etter kona»

Nyanser

Det siste kan ha å gjøre med at Jon Solberg i ­senere år har tatt feletimer hos sambygdingen Ottar Kåsa, som også preget soloplata Røter. På Broder går assosiasjonene mer i retning av Paul Simon, The Band, The Hooters, Steve Earle og Dolly Parton. Likevel typisk Ni Liv, med stor vekt på nynnbare melodier, skrudd sammen slik at de tåler mange gjennomspillinger. Det oppdages stadig nye nyanser, som i likhet med flere låter fra tidligere album har vist seg å være omtrent like seiglivet som bandnavnet.

ANMELDELSE: «Vekker spøkelser med nystemt gitar»

Forbigående skyer

Jon Solbergs tekster er sannsynligvis de eneste som kan måle seg med det Arne Moslåtten har skrevet for Hellbillies de siste 25 årene. Begge tar utgangspunkt i egen dialekt, ofte egne lokale hendelser, men i stadig større grad også mellommenneskelige og gjenkjennelige anliggender, uansett hvor man bor i verden.

[ LES FLERE MUSIKKANMELDELSER HER ]

På Broder er Solberg kanskje enda tettere på livets alvor enn før. Det gjelder parforhold («Siste­ ha det bra»), løgnaktighet og skvising av andre mennesker («Grave seg ned»), følelsen av at alt noen ganger bare går feil veg («Skin på meg»). Det hviler likevel ikke et håpløst lavtrykk over det vanskelige, det formidles mer som forbigående skyer, der håpet og glimtet i øyet aldri er langt unna. At ting snur, ofte til det bedre, virker det som moralen er. I «Danse ein sommar» har lykken snudd, kjærligheten har seiret. I tittellåten blir vi minnet om et brorskap som utholder det aller meste, når det røyner på.