For å si det med trekkspiller Stian Carstensen sine ord: – Vi speller bare det beste fra de siste 400 årene.
Ad fontes (Til kildene) er tema for årets Kirkemusikkfestival, og ambisjonene er å presentere både de originalversjonene og de samtidige, musikalske fruktene med røtter i barokken.
LES MER: Knallåpning av kirkemusikkfestivalen
Music for a whiles «nybarokk-konsert» trakk linjene fra Bach til samtiden, og ble et konkret eksempel på festivalens ønske om å fornye tradisjonen.
400 års spenn
Spranget fra barokken til en opplevelsesrik kveld i Sofienberg kirke ble vel besørget av en gruppe musikere som kan improvisere over musikk fra hvilken som helst sjanger eller epoke. (Eller brådikte som Stian Carstensen ynder å kalle det).
Music for a while klarer kunsten å vise ærbødighet for det originale, samtidig som de skaper kreative nytolkninger av musikken. De begynte med heftige rytmer fra Jean-Philippe Rameaus kantate Foret Paisibles (Fredfylte skoger) og endte opp ved inngangen til romantikken gjennom Franz Schuberts Winterreise.
LES MER: Her er årets festivalprogram
John Dowland
Det mest gripende ble likevel det eldste på repertoaret. Med John Dowlands Flow my tears er vi helt tilbake i renessansemusikken. De fem dyktige improvisatorene forfrisket det fire hundre år lange spennet og la det inn i samtiden med all den fantasirikdommen de står for.
Å dømme originalversjonene fra åpningskonserten opp mot improvisasjonskunsten, blir umulig. Men både de som holdt seg til notene, og de som gikk en vei videre, var med på å bevise slitestyrken i musikk som har røtter tolv til femten generasjoner bakover i tid.
