En rå død

Året før Robert Mapplethorpe døde av aids i Boston i 1989, fotograferte han seg selv med en stokk med en hodeskalle på. Den lille skallen er vendt mot oss. Det samme er Mapplethorpe, men hans ansiktet er mer uskarp. Han er i ferd med å bli borte i mørket.

Døden er også drivkraften i Edvard Munchs selvportrett fra 1895. Munchs alvorstunge ansikt – og en knokkelarm – lyser opp mot den svarte bakgrunnen.

Likheten mellom de to portrettene er åpenbar. Samtidig finnes det flere, lang dypere paralleller mellom de to kunstnerne, og disse er det Munchmuseet vil frem til.

Museet viser 141 fotografier av Mapplethorpe, hovedsaklig lånt inn fra forretningsmannen Stein Erik Hagens private samling. Det er første gang Munch og Mapplethorpe stilles ut sammen.

LES OGSÅ: Vigeland + Munch

Bohemer

For å ta det først: Munch (1863-1944) og Mapplethorpe (1946-1989) tilhører hver sin epoke. Mapplethorpe var del av en bølge i kunstverdenen på 1970- og 80-tallet hvor fotografiet sto sterkt, og hvor referansene til populærkulturen florerte. Han er mer polert i uttrykket enn Munch. Motivene er gjerne tatt i studio, nøye komponert og lyssatt. Munch var en tidlig ekspresjonist, verdenskjent i dag for sine røffe, ladede og stilmessig banebrytende malerier.

Kurator Jon-Ove Steihaug peker samtidig på den «rå nerven» hos begge to. De går rett på sak og skildrer liv og død uten å legge fingrene imellom.

Mapplethorpes generasjon sto for seksuell frigjøring, og han la ikke skjul på sin homoseksuelle legning. Mange av bildene skaper fremdeles kontroverser på grunn av det eksplisitte seksuelle innholdet. Seksualitet var et omdreiningspunkt også for Munch, som gikk løs på det moderne livet ved inngangen til det 20 århundret.

Mapplethorpe og Munch var begge klassiske kunstnertyper. De tilhørte bohemske miljøer i henholdsvis New York og Berlin og var dyktige på å iscenesette seg selv i verkene sine.

LES OGSÅ: Melgaard slår Munch i hjel

Identitet

Selvportrettet er viet en hel seksjon i utstillingen. Vi er vitne til hvordan kunstnerne utforsker både kunstnermyten og egen identitet. Mapplethorpe ikler seg rollen som dragartist, som djevelen og som satyr i Dionysos følge i gresk mytologi. Munchs Selvportrett i helvete (1903) og Selvportrett med spanskesyken (1919) er fylt med uro. Bildene er poserende, men oppleves samtidig som åpne og selvreflekterende. Det er rett og slett vanskelig å løsrive seg.

Som kilde til selvgransking gir fotografiet uante muligheter. Kameraet er et langt mer umiddelbart verktøy enn malerpenselen, og kan i løpet av et sekund fange små, små nyanser. Edvard Munchs amatørfotografier av seg selv har en mer privat, men også eksperimentell karakter.

Mapplethorpe og Munch dokumenterte også menneskene de omga seg med. Fiolinisten Eva Mudocci (1903) og rockeren Patti Smith (1986) er en begge fremstilt i med langt svart hår og stoisk ro. Dette er to sterke artister som kunstnerne hadde nære forhold til. Superstjernen Smith har definitivt også en selvstendig rolle i historieskrivningen. Hun skildrer det bohemske livet hun og Mapplethorpe levde i boken Just Kids fra 2010.

LES OGSÅ: Ikke noen søndagstur

Nakenhet

Der Munch+Melgaard var lesset til randen, hersker det denne gangen ro og orden i lokalene. Det gjenspeiler den mer sobre stilen til Mapplethorpe. Samtidig finnes det bilder hvor det seksuelle innholdet er så voldsomt at det er satt opp advarsel. De sadomasochistiske fotografiene har ingen umiddelbar link til Munchs vampyraktige kvinner og lengtende omfavnelser. Her blir den tematiske sekken for vid. Samtidig er utgjør disse bildene bare én side ved Mapplethorpes kunst, og må kunne inngå i helheten når seksualitet først skal løftes frem som referansepunkt. Munchs mangesidige kunstnerskap tåler å bli utforsket på nye måter.

Mapplethorpes spenstige mannskropper i klassiske positurer og Munchs strandbilder av unge menn i avdelingen «maskulinitet» glir mer intuitivt sammen. Begge virker oppslukt av dynamikken i kroppene. I Mapplethorpes bilder ligner de på antikke skulpturer. Samtidig vitner huden og musklene om liv og spenst, men også sårbarhet. Igjen spiller han på både erotikk og kulturelle referanser. Modellene var oftest svarte, nakne menn – et sjeldent motiv i fotokunstens historie.

Rette opp

En del har allerede vært sagt om den totale mangelen på kvinnelige kunstnere i denne utstillingsserien. Hvis kriteriene er bohemske liv, seksualitet og eksistensielle tema finnes det flere kandidater. Hva med Frida Kahlos smertefulle selvportretter og symboltunge bilder? Eller Eva Hesse, og hennes rare, skakke skulpturer, egnet til å mane fram følelser av reproduksjon, natur, død og kaos?

Munchmuseet har sagt at de vil rette opp denne mangelen ved neste korsvei. Kanskje er da også på tide å tenke nytt på flere vis? Mapplethorpe+Munch kjennes alt i alt litt som en tematisk repetisjon av nevnte Melgaard-utstilling. Bildene er uansett vel verdt å få med seg, og serien som helhet bidrar til å utvide vår forståelse både av Munch og av hvordan kunsten hele tiden resirkulerer seg selv.