Henrik Wergeland og Jon Fosse er kanskje ikke de to forfatterne som regnes for å ha mest til felles når det kommer til tone og uttrykk. Derfor er det interessant at Fosse har tatt Wergeland inn i sin nyeste diktsamling.
Notater
Da Henrik Wergeland giftet seg, flyttet han og kona inn i Grotten, det lille huset i utkanten av Slottsparken som senere ble Statens æresbolig for kunstnere. I dag er det Jon Fosse som spiser frokost ved kjøkkenbordet i Grotten og ser ut mot Kongens park fra vinduene. Nå har Fosse gitt ut en diktsamling med referanser til Wergeland. Etter å ha flyttet inn i Grotten, leste han seg gjennom Wergelands forfatterskap og gjorde seg notater som han senere brukte i sitt eget arbeid. Det har resultert i diktsamlingen Poesiar.
Les også : Mine bøker er bønner
Poesier / Poesiar
Og allerede i tittelen ligger en liten hommage til Wergeland. For blant alt Wergeland skrev, finnes det også en liten diktsamling nettopp med tittelen Poesier. Den er ikke lang, og den inneholdt utelukkende kjærlighetsdikt til hans utkårede Amalie Sofie Bekkevold, som han senere giftet seg med – og som bodde i Grotten sammen med ham. Wergelands Poesier er vakre kjærlighetsdikt – ikke til idealkvinnen Stella, som kanskje er mer kjent, men til hun som tok imot Wergelands kjærlighet.
Konsis kontemplativitet
Fosse er blitt kritisert for ikke å ha utfordret Wergeland (eller kanskje seg selv?) nok i denne diktsamlingen. Det er det for så vidt noe sant i. Fosse er til å kjenne igjen, her er lite Wergelandsk sprut og villskap. Men samlingen viser at det ikke var dette som var Fosses prosjekt. Englene, stjernene og tårene er alle hentet fra Wergeland, skriver Fosse i etterordet. Her er wergelandske vendinger skrevet inn i Fosses univers, og lar man Wergeland hvile, er Poesiar på sitt beste svært vakre dikt. Tid, stjerner, vær og vind er bilder som går igjen. En uro, en Gud og en himmel står sentralt. Diktene har en dreining mot de store spørsmålene, uttalt i Fosses konsise kontemplativitet. Få strofer, store dyp.
Og litt viltsusende hjerteblod, uttalt på Fosses vis:
«og kvifor er du / mitt blod / villast nett no / då inga synd er større / enn at ho finn si tilgjeving» (Fra diktet «Ho slumrar»).
Les mer: Gud viser seg ved fortvilelsens grense
Bryte
Vær, vind, engler, natt og sang er ikke ukjente motiver fra Fosses verk. Men i Poesiar er det noe annet enn kjærligheten til den utkårede diktene kretser om. En endetid, en bevegelse mot himmelen, noe som bryter frem. Naturen samler seg, liv og død blir nærmest ett, og de drar i samme retning.
Motivene er gjennomgående de samme i Poesiar. Det blir mange stjerner, mye sjel, skarer av engler, og bølger, vind og død. Ett savn er brytende bilder, som gitarene, busstoppene og ølflaskene fra Fosses dramatikk. Utsikten fra Grotten, ikke bare innsikten.
Les mer: Med troen som innsats
To gode naboer
Er Jon Fosse og Henrik Wergelands inderlighet av samme slag? Det kan hende, men uttrykkene er helt nødvendig forskjellige. Slik må det være. Derfor er Fosses dikt på sitt beste når de ikke har for mange direkte wergelandske referanser i seg, da har de mindre plass til å strekke seg utover.
Men det er fascinerende: De skriver om de samme stjernene, kanskje sett fra samme vindu en mørk vinterkveld. Som to gode naboer fra hvert sitt århundre.
