Anmeldelser

Gudsriket på jorden

Biografi om Garborg: Jan Inge Sørbø skriver lærd og levende om Arne Garborg. Det kristne går som en skyttel i boken. Tross alt – det var råstoffet.

Nå er ikke det noen bombe, m en få – som Sørbø – evner å sette baksingen med råstoffet i en stor, fortellende sammenheng. Mange nøyer seg med gnissende analyser.

Sørbø følger dikteren (som gjerne omtales som «frafallets dikter») gjennom tro og ikke tro, til noe som til slutt ligner en tro igjen, en utgave av Leo Tolstojs tro på at Jesu oppdrag var å legge­ oss det gode mennesket og det godes handlinger på hjertet.

Sørbø stiller som troende bedre spørsmål enn de fleste som «følger» Garborgs søken, den er ikke ukjent for ham.

Dessuten: Han spør igjen om hvorfor det er den slagkraftige og til dels vittige ­polemikeren Garborg vi er opptatt av (når det gjelder tro), ikke den rastløse teologen, som famlet seg gjennom «sannhet» etter «sannhet», i håp om ro. Det ble et slags system av det, til slutt.

LES OGSÅ: Garborg – en kløktig tenker

Forbud mot kaffe

Garborg brukte et langt forfatterliv på å rømme fra en fars angstbilde av Faderen – vekk fra religionens klamme grep om hjertet, «inn i fritenkerens fri, men tomme rom.

Men det skapte ikke noe, og han måtte tilbake til religionen, skape og dikte sin egen ­Jesus Messias og sin egen Fader», som Sørbø sier. En kamp for å «vaske» av seg en sinnslidende far, som plaget familien med hevntanker, endeløse andakter og messing av oppbyggelseslitteratur. I det garborgske hjem var det forbudt å drikke kaffe, fordi den ikke var dyrket på Jæren. Og faren tok barna ut av skolen, han underviste dem selv – verdens elendighet skulle ikke henge seg fast.

– En biografi med sus i. Sørbø har en vakker vilje til å formidle.

Olav Egil Aune

Til slutt fant to av barna ham i løa, han hadde hengt seg. Det ble for mye – odelsgutten hadde reist og han hadde nettopp tapt rettssaken om et vannreservoar, en mann som hadde badet seg i tanken om helvetes pinsler og Guds straffedom.

Det var bagasjen Arne Garborg la ut i åndslivet med. Det gjaldt å omtolke det i til dels desperate kamper for å komme til sannhets erkjennelse.

Hele historien

Sørbø gir oss «hele» historien, naturligvis – Garborgs dager, uker og år hadde mange farger. Det var kvinnekamp, kamp om nynorsken, det handler om livet i hovedstaden og turbulente og gode dager (om hverandre) på hytta i Kolbotn nær Tynset, det var nervene og mismotet. Og troen. Eller ikke-troen. Alle skiftene og motsetningene.

Diskuterer alt

Garborg trengte og søkte autoriteter, og han ­hatet og flyktet fra autoriteter. Han ville ut av religionens tvang og angst, men sørget over å forlate den. Når han brøt med den dogmatiske kristendommen, med kirken, var det med dissekerende presisjon: Han avviste at troen kunne være en erkjennelsesvei i seg selv, noe ved siden av vitenskapen – også den måtte tåle å la seg utsette for fri forskning.

Det måtte være lov å diskutere alt – også hypotesen om at kristendommen og religionen ikke var sann. Og hvis den var sann, hvor var veien inn i den? Forbløffende aktuelt. Mange lever i dag med en knekt Gud, en død Gud – som likevel ikke gjør dem til ateister.

Gud er død, sier vi – men lengselen lever. Sånn sett plasserer Sørbø indirekte sin store fortelling inn i en ny tid, det står respekt av Garborgs sannhetssøking, hans utholdenhet.

Sin egen fortelling

Designfoto: Stian Hole

For Garborg, mener Sørbø, gjaldt det nå å finne sin egen fortelling, sitt eget livs mening. Den russiske giganten Leo Tolstoj var selv en «leter», og åpenbarte sitt selvstendige syn på evangeliene i flere skrifter: «En skal sky den onde gjerningen og gjøre det gode, da vokser det gode i oss». Tolstoj ­argumenterte mot en kirkekristendom som han mente var både feil og skadelig. Når Jesus snakker om det kommende Gudsriket, er det snakk om å realisere det gudsriket som finnes inni oss. Og gjør en det, vil Gudsriket komme til syne på jorden. Det inspirerte Garborg.

(Bilde til høyre: Designfoto – Stian Hole)

LES OGSÅ: Arne Garborg på jordet

Tragedien på Tronfjellet

Som alle som leter, er Garborg innom så mangt. Han luktet på spiritisme og tilstøtende erfaringer, han ante noe i andre religioner og visdomsfortellinger, han leste vilt. Når Sørbø beskriver Garborgs havarerte møte med den indiske guruen Sri Ananda, som hadde slått seg ned på Tronfjellet ved Trysil, siver det en aldri så liten latterliggjørende dunst inn i språket, guruer skal en ikke ta for god fisk.

Garborg gjorde det, og den første, milde fordrageligheten endte med at Sri Ananda blottgjorde seg som en smålig egoist. Garborg satt med et ­betydelig, høyst merkverdig erstatningskrav i fanget. Det kom han aldri over.

LES OGSÅ: Anmeldelse av musikalen «Halve kongeriket»

Mange har prøvd å fange Garborg i det kristne nettet: «Nå har han omvendt seg». Like sterkt sto Garborg imot, dels antakelig fordi han ikke hadde «omvendt seg», dels fordi han så at de ikke ville skjønne tankene hans: En etikk som ikke var opptatt av det neste livet, men av å gjøre godt her og nå og at den gode gjerningen skaper det gode, som igjen skaper tro på det gode i verden.

Det ble naturlig sett på som fritenkeri. Men Garborg ville ikke «vippes» tilbake: Det var ikke Jesus som var hovedpersonen i evangeliene, men læren hans, mente Garborg.

Vinne over angsten

«Han måtte finna eit grunnlag for den respekten han kjende for Jesus, og han måtte vinna over angsten frå barndommens strenge Jahve og «finna Faderen». Og med dette skriftet (Jesus Messias) verkar det som om han har nådd fram. Det er ikkje ein kyrkjeleg Jesus han finn, det er ein lærar i etikk.

Han seier at Jesus ikkje hadde noko å lære om seg sjølv, han hadde ei lære om Faderen og om brorskapstanken. Den læra meiner Garborg no at han har funne fram til, og det ser ut til at han fann fred med den», slutter Jan Inge Sørbø.

Levende igjen

Det er sus i biografien. Selv bokanalysene – som er merkevare i Sørbøs biografier – føyer seg ledig inn i fortellingen som fortelling, de er del av en dramaturgi.

Kall det en vakker vilje til å formidle. Han skriver i F-dur, om vi konfererer affektlæren i musikken – den pastorale tonearten, vennlig og avspent, standhaftighet og kjærlig. Og likevel, han holder Garborg på armlengdes avstand. Slik – mellom fortellerglede og fordøyd kunnskap – blir Garborg levende igjen.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser