Livsglede, vemod og desperasjon

«Eg heiter Bente» er et stykke hverdagsdramatikk uten store fakter, men med en nerve av livsglede, vemod og desperasjon. Bente er 55 år, en dyktig journalist med et nytt prosjekt på gang: Hun skal skrive om livets høydepunkter. Til det bruker hun venninnene, og nå er de på tur til havet der de trosser vind og vær og kaster seg i bølgene. En opplevelse mange vil drømme om, og et fellesskap som har båret gjennom tykt og tynt. Samtalen går som den gjerne gjør for folk på 50+: Du vet, den filmen der han spilte han der … , åh, hva heter han igjen! Han som er gift med hun … lyse, du vet, som spilte i…

Fornektelse og fortvilelse

Men brått blir det alvor. Bente får Alzheimer. Hun forteller det selv, men går igjennom faser av fornektelse, fortvilelse og raseri før hun blir så hjelpeløs at hun ikke lenger kan ta hånd om seg selv. Siden hun er ugift og barnløs, blir det venninnene som tråkker til, og herfra utvikler det seg en fortelling ikke bare om Bente, men også om venninnene. Det glade fellesskapet krakelerer, og opp velter hemmeligheter, sjalusi, sorg og sinne. Likevel holder de sammen, og forsøker så godt de kan å hjelpe den stadig sykere Bente.