Fornuftens forkjemper

Noen av det mest interessante med den nye ­romanen til norges­aktuelle Ian McEwan, er hvor forskjellig den har blitt lest av internasjonale anmeldere og hvor forskjellig den kan komme til å resonnere hos lesere og kritikere også her hjemme. Der noen har sett knallhard og ­betimelig religionskritikk, ser andre en forfatter som skyter sild i tønne og lar polemikk komme i veien for litterære hensyn. Der mange har diskutert hvorvidt ­Jehovas Vitner-familien i sentrum av historien er et interessant eller søkt valg av forfatteren, gikk New York Times langt i å hevde at vitnene er litterære stedfortredere for en helt annen religion som bare så vidt er nevnt i romanen (og henviser til McEwan-­intervjuer der forfatteren har uttalt at han ikke føler seg fri til å skrive om islam).

Grunnstøting

Noen er mest opptatt av romanen som historien om et ekteskap midt i en still­e grunnstøting. For de ­lesende strides også om hvilken av de to handlingstrådene som er bokens hovedfortelling.

I sentrum for begge, Fiona Maye, 59 år, et tvers gjennom samvittighetsfullt og fornuftig menneske, og en ikke helt utypisk «McEwansk» hovedperson. Profesjonelt, en høyt respektert høyesterettsdommer i familiesaker, styrt av et uttalt mål om å bringe fornuft inn i håpløse­ ­­situasjoner. Privat, komfortabelt etablert i et respektfullt barnløst forhold i et øvre middel­klassehjem preget av diskrete, men tydelige dannelsesmarkører: Møblene, de dyre kolombianske kaffebønnene, et gammelt Renoir-litografi, muligens en forfalskning. Helt til ektemannen Jack ber pent om lov til å ha et sidesprang uten å forlate ekteskapet. Fordi han en siste gang vil oppleve seksuell ekstase, han og kona har ikke har elsket på sju uker.

LES OGSÅ: Booker-nominert igjen

Samtidig blir Fiona bedt om å dømme i saken om 17 år gamle Adam. Han er rammet av leukemi­ som vil ta livet av ham med mindre han får en blodover­føring i løpet av få dager. Unggutten som mangler noen måneder på å være myndig, motsetter seg behandling på det sterkeste. Det gjør også foreldrene hans. Og ­Jehovas Vitner-menigheten de tilhører.

Overtydelig

Man trenger ikke kjenne forfatterens syn på organisert religion for å se en krystallklar agenda vokse fram i løpet av romanen. En ortodoks jøde vil nekte døtrene utdanning, et katolsk par nekter å tukle med Guds plan og vil heller la begge sine siamesiske babytvillinger dø enn å gjennomføre operasjonene som vil la en av dem leve, mens unge Adam etter hvert tar til vett og erklærer at «Religionen til foreldrene mine var en gift, og du var motgiften.»

Den veldige avstanden mellom Fionas fornuft og den blinde troen hos menneskene hun møter i retten føles mindre som litteratur enn som en insisterende påstand.

Fanatikere

McEwans troende er fanatikere, vanskelige å gjenkjenne som virkelige mennesker, og man utfordres dermed aldri til å prøve å forstå valgene deres. De fleste leserne derimot, uansett hva man tror på eller ei, vil forhåpentligvis være enige om at et barns liv og velvære er viktigere enn enhver religiøs overbevisning, og dermed føles det som om forfatteren sparker inn åpne dører snarere enn å si noe interessant eller engasjerende.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Kommer til kort

Forfatterens utsøkte og presise språk er godt ivaretatt av oversetter Halvor Kristiansen. Og som i alt fra McEwans hånd, her er observasjoner og tankegods som gjør boken vel verdt å lese, særlig i det ekte­skapelige kammerspillet, selv om dramaturgien virker noe konstruert også her.

Men romanen som helhet kommer til kort, ikke minst sammenlignet med McEwans tidligere bøker.