Lett som løgnen

Guy de Maupassant (1850–1893) har fortalt noen av de beste historiene i verden. Den lille romanen Pierre og Jean, intet unntak. Guy de Maupassant skiller seg fra sine samtidige med en nøktern, litt kjølig, tørr(vittig) evne å si tingene på, han eier detektivens blikk for våre små (uskyldige) svakheter, som roter oss inn i den ene tåpeligheten etter den andre, før det til slutt er fullt og tingene bare durer rundt i hodet, et fengsel for alt vi burde sagt, men som vi nå er livredde for å si, for da rakner hele riset - i dette tilfellet familien og formene.

Dupper på vannet

I noen romaner følger vi figurene fra start til slutt, den «store» fortellingen. Guy de Maupassant inviterer oss i første linje ut på en døsig fisketur, i en båt som ligger og dupper på vannet - herr og fru Roland, sønnene Pierre og Jean og en ung enke fyller båten. En riktig idyll, som bare uroes av en tynn fornemmelse av at alt ikke er som det skal være, dypest sett: Kort lunte, samtalene er på overflaten, småsarkasmer, egentlig lengter alle – bortsett fra far Roland – å komme i land. Forfatteren er i sitt ess – han går rett i strupen på historien. Vi vet ikke noe om fortiden, karakterene får liv etter hvert som de reagerer på hendelsene, det som kommer i deres vei.

Hvilken venn?

Pierre og Jean er konkurrerende brødre, den ene lege, den andre jurist – den ene sorgtung, den andre livlig. Det ligger an til en sedvanlig kjærlighetsroman, der enken er «byttet». Sånn er det ikke.

Vel på land får de melding fra en advokat, som kommer med gode nyheter – en av sønnene har arvet en avdød bekjent av familien, atskillige penger. Den ene og heldige er Jean, som dermed utløser en massiv sjalusi fra Pierre sin side. Det graver så hardt at han nesten dør, hjernen starter å konspirere, hvem er – eller var – egentlig «denne vennen av huset»? Og sto det ikke et bilde av vedkommende på peishylla for ikke lenge siden? – et bilde som, når han tenkte etter, lignet forbløffende på hans bror. Vel.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Kappløpet starter

Her starter altså et kappløp mellom munner lukket med syv bramseil, utydelige antydninger, eksplosjoner, frykt og redsel for at «sannheten» i vanvare for en (om bare ørliten) forsnakkelse eller hentydning som kan vekke mistanke – Guy de Maupassant lener seg bare tilbake i stolen og lar det hele liste seg av gårde.

Bare far Roland er i sin sjarmerende enfoldighet holdt utenfor, dette er for komplisert for ham. Han gidder ikke. Og han aner ikke. Og evner heller ikke, mannen som Guy de Maupassant beskriver slik: «Han hadde stor mage, som en kjøpmann, ja, hele mannen så ut som en stor mage, på bekostning av andre kroppsdeler. Typisk for menn som aldri er i bevegelse, de har verken lår eller bryst eller armer eller hals, hele kroppen er som sunket sammen til en bløt masse i bunnen av lenestolen.»

Kjærlighet er instinkt

«Ekteskapet er juss, kjærligheten er instinkt», sa Maupassant. Som altså skrev denne romanen – tørrvittig og deilig oversatt av Kjell Helgheim – om kjærlighetens og ekteskapets mildt sagt mange muligheter. Ingenting skal røpes, det går for seg og tingene spretter opp av hatten. Blott til forlystelse? Nei, det er også en overbærende, liten «lærebok» i løgnens og fortielsens mistrøstige psykologi. Som underholdning, signert forfatteren som konkluderte: «Livet er aldri så godt eller så dårlig som man tror ...».