Anna Odell har laget en viktig og modig film om mobbing

– Vem är jag i den här filmen? Det er spørsmålet de gamle klassekameratene stiller til Anna Odell, når hun viser dem filmen hun har laget. Det er et spørsmål mange vil stille seg selv når de ser den.

Komplisert. Formmessig er Gjenforeningen en litt komplisert film, så vi får begynne med det mest grunnleggende: Den består av to deler. Første del er en kortfilm, hvor hun går på en gjenforeningsfest, og holder en tale hvor hun konfronterer de som mobbet henne på skolen. Det blir et voldsomt leven. I andre del av filmen viser hun denne kortfilmen for dem hun gikk på skolen sammen med, og som karakterene i kortfilmen er basert på. Da kommer spørsmålene: Hvem er jeg i denne filmen? Er jeg den som plaget deg? Den som lo? Den som ikke sa fra?

Ikke invitert. Sett i sammenheng med Okänd, kvinna kan Odells nye film ses som del av et større kunstnerisk prosjekt, som går ut på å belyse maktstrukturer gjennom å gjenskape og diskutere problematiske hendelser fra hennes eget liv.

Anna Odell ble mobbet. På ungdomskolen var hun var så langt nede på hierarkiet at hun ikke ble invitert på gjenforeningsfesten tjue år etterpå. Gjenforeningen er en filmatisering av det hun ser for seg at de andre fryktet skulle skje, dersom de hadde invitert den kontroversielle kunstneren til festen.

Hun klinker på glasset, reiser seg, og konfronterer den ene etter den andre med fysisk og psykisk trakassering, utfrysning – kommentarer så grusomme som bare tenåringer kan formulere dem: – Kan inte du bara gå hem och ta ditt liv?

Den danske filmen Festen av Thomas Vinterberg fra 1998, er en åpenbar sammenligning. Det er ganske vondt å se på. Festdeltakerne synes også det er vondt å høre på. Men hvor dypt stikker egentlig selvransakelsen, når en møtes for å feste og snakke om gamle dager? Svaret gir seg selv. Og igjen utfordres vi som ser på til å løfte våre egne tepper, og se hva vi har kostet under dem.

Diskusjon. I filmens andre del ringer Odell til dem hun gikk på skole sammen med. Hun vil vise dem kortfilmen, og høre deres versjon.

Noen er unnvikende. Andre går med på å drøfte hvordan det var, og hvilken rolle de selv spilte – kanskje motivert av egen nysgjerrighet. Det er jo sjelden slik at alle har opplevd saken på samme måte. Det er vel ikke så mange som selv mener at de i tenårene var på toppen av hierarkiet.

Odells grep er spennende og røsker i sjangerforståelsen. Selv insisterer hun på å ha laget en spillefilm. Det skal hun få mene, men det er i tilfelle en spillefilm som tøyer strikken, og som nærmer seg det dokumentariske.

Men her kommer det litt grus i maskineriet. For det kommer ikke helt tydelig fram om de hun gikk på skolen sammen med, spiller seg selv, eller om det er skuespillere. Det er skuespillere, men de gjenskaper virkelige samtaler Odell har hatt med sine tidligere medelever. Det kunne kommet tydeligere fram.

Til slutt møter en av disse skuespillerne fra filmens andre del, den skuespilleren som representerer ham i filmens første del. Historien får nok et lag, men det er ett for mye. Det er litt artig, men blir mest rotete.

Viktig. Som skuespiller er Anna Odell best når hun er på hugget og krevende for omgivelsene. Hun er mindre overbevisende når hun spiller mer subtilt.

Men det beste med filmen er selve konseptet, det at hun løfter fram det sosiale hierarkiet i ungdomstida som noe viktig. Og at hun holder oss ansvarlige – både dem hun gikk på skole sammen med, og oss som ser på. Gjenforeningen er rett og slett en viktig film.