Ole Robert Sunde leker og fabulerer

Sundes nye roman, Krigen var min families historie, er på hele 634 sider, et sideantall som kanskje må til når kriger og slag helt tilbake til antikken skal gjennomgås. Som tittelen indikerer, omhandler romanen hvordan kriger har påvirket fortellerens familie gjennom generasjoner.

Jeg-fortelleren har vokst opp med en far som kjempet under andre verdenskrig, en mor som overlevde blitzkrigen i London, og en bestefar som var soldat under første verdenskrig. Gjennom tilbakeblikk skildrer han hvordan foreldrenes krigstraumer og historier har formet ham, og senere også hans barn – «krigens nye varianter av umulige liv», som han sier.

Historien utfolder seg gjennom ulike dager i jeg-fortellerens liv: Én dag mens han er sivilarbeider i Moss, en annen dag når han er i London med sin kone, en tredje dag i det han sitter ved sin fars dødsleie. Han forteller også om en dag, eller snarere hvordan han ser for seg en dag, i sin sønns barndom. Samtlige fortellinger er farget av og reflekterer hendelser fra kriger.

Militærnekter. Mens faren var stolt av å krige for konge og fedreland, velger jeg-fortelleren å bli militærnekter, et valg som gjør at far og sønn ikke snakker med hverandre på sju år. Til tross for å vise avsky og forakt for farens krigsfortellinger, er fortidens kriger og slag en viktig del av jeg-fortellerens indre liv og forestillingsverden.

Han lever seg inn i alt fra Homers sjøslag i Odysseen til den Ville Vestens kamper mellom cowboy og indianer, og forestiller seg hvordan faren og hans kumpaner ville handlet i de ulike kampscenariene. Mellom linjene viser han både respekt og stolthet for foreldrene som på hver sin måte kjempet i – og overlevde – krigen.

Til tross for at han aldri verver seg som soldat eller kjemper i noen krig, er hans liv preget av en annen type krigføring og kamp, nemlig den mot autoriteter og overgripere. Som barn var det kampen mot den fryktinngytende og sadistiske rektoren, en kamp også sønnen kjemper. Som sivilarbeider må han kjempe mot en maktsyk og despotisk overordnet. Kanskje er det nettopp denne sterke rettferdighetssansen og motstanden mot å holdes i lenker som forener familien og gjør dem til en «krigerfamilie».

Grublerier. Sunde har en eiendommelig skrivestil som består av lange setninger uten punktum, bare brutt av semikolon. Måten han skriver på er en slags «stream-of-consciousness», en strøm av assosiasjoner, som minner om James Joyces Ulysses. I likhet med Joyces Ulysses og Marcel Prousts På sporet av den tapte tid er det lite handling på det ytre planet, det er jeg-fortellerens grublerier og refleksjoner som driver handlingen framover.

En enkel spasertur eller en slurk av et glass hvitvin framkaller tankerekker både fram og tilbake i tid, og hensetter jeg-fortelleren i filosofiske betraktninger. Moren kaller ham en «tenkeflykter», en treffende beskrivelse. Denne måten å skrive på gjør romanen til en krevende bok å lese. En skal holde tunga rett i munnen for å følge med i de ulike svingene og rundkjøringene tankene til jeg-fortelleren tar.

Vakkert. Til tider er det enerverende når han faller inn i grublerier over nok et etymologisk eller filosofisk spørsmål, noe også jeg-fortellerens kone kritiserer ham for. Samtidig er det noe forfriskende ved jeg-fortellerens barnslige nysgjerrighet og rike indre liv.

Det er rørende og vakkert hvordan han dikter faren inn som helt i oldtidens sjøslag, eller forestiller seg hvordan farens gamle soldatkammerater med brask og bram befrir ham fra sykehjemmets fengsel. Sunde skaper en fargerik verden i noe som for oss andre kanskje ville framstått som prosaisk og kjedelig.

Praktfullt. Med Krigen var min families historie avslutter Ole Robert Sunde en selvbiografisk romanrekke som begynte i 1984 med den lange teksten historie. Det er et imponerende og spektakulært stykke arbeid som både berører, irriterer og maner til ettertanke. På grunn av den utradisjonelle skrivestilen, har Sunde blitt omtalt som en utilgjengelig forfatter, en «forfatter for forfatterne».

Om man likevel våger seg inn i romanuniverset hans, vil man oppdage en leken og fabulerende forfatter som skriver praktfullt og med presisjon om et sårt og ømfintlig tema. Ole Robert Sunde avslutter sin selvbiografiske romanrekke med bravur.