ANMELDELSE: Nå kan du lytte til fire av dem i innspillinger av Camille Saint-Saens og Johann Sebastian Bach. En vier seg til fransk senromantikk og den siste presenterer ny, norsk orgelmusikk av Kjell Habbestad.
Fantastisk instrument. Nestor Kåre Nordstoga er i gang med en stor Bach-serie, spilt på utvalgte barokk-orgler, denne platen er blitt til på Silbermann-orgelet i Arlesheimkatedralen i Sveits. Det fantastiske instrumentet, klart og mykt på samme tid, er bygget av Johann Andreas Silbermann, elev av sin enda mer kjente onkel Gottfried.
Nordstoga trenger ikke å bevise noe som helst når det gjelder Bach. Etter atskillige konsertserier og innspillinger har han denne musikken under huden - og han spiller det ut så uanstrengt og lettflytende at det er bare å ta plass i godstolen. Distinkt og med pulserende fremdrift spiller han seg gjennom de fem orgelkonsertene skrevet i Weimar-perioden. Her hadde komponisten tett kontakt med prins Johann Ernst, som også komponerte.
Godlynt Bach. To av verkene er bearbeidelser av prinsens konserter for orkester, i de tre andre har han lånt fra Vivaldi. Bach var i perioder sterkt fascinert av både italiensk og fransk barokk, noe som ga et litt mer eleganse inn i den mer strukturerte, tyske tradisjonen. Dette er Bach på sitt mest godlynte, selv om noe er lånt er det musikalsk vidd og sprudlende overskudd i hver eneste takt.
Den andre CD-en i utgivelsen er viet Bachs utforsking av orgelets muligheter gjennom frodige koralvariasjoner. En av de viktigste er bygget på langfredags-salmen Sei gegrüsset, Jesu gütig, som han skrev ti variasjoner over. Det er ikke bare spillet som imponerer her, de ti variasjonene er satt opp med nydelige, godt tilpassede registreringer.
Cavaille-Coll. Magne Harry Draagen er nytilsatt domkantor i Nidaros, omtrent samtidig kom han med CD med orgelmusikk av Camille Saint-Saens.
Saint-Saens var den minst fremadrettede av de franske orgelkomponistene under storhetstiden på slutten av 1800-tallet. Han likte ikke de nye klangfargene til Debussy og holdt seg langt borte fra de impresjonistiske strømningene rundt seg. Men du verden så mye vakkert han skapte innenfor litt mer klassiske rammer enn sine kolleger.
Vidunderbarnet fikk sin første organiststilling som 17-åring og ble snart foretrukket når de nye Cavaille-Coll–orglene skulle innvies. Han var som sagt ikke spesielt opptatt av trender i tiden. Da han ble bedt om å legge orgelspillet mer opp mot tidens operettestil skal han ha svart: - Så snart jeg hører en operettedialog fra prekestolen, skal jeg straks tilpasse musikken.
Ikke for flink. Saint-Saens er i dag er mest kjent for Dyrenes karneval, Orgelsymfonien og flere instrumentalkonserter. Men særlig mot slutten av livet skrev han flere betydelige orgelverk, som de seks preludiene og fugene som fremføres her. Magne Harry Draagen spiller på det symfoniske orgelet i Katarina kyrka i Stockholm, et instrument ikke langt unna den orgeltradisjonen komponisten vokste opp i.
Draagen spiller engasjert og drivende godt teknisk, men aldri så flinkt at det skygger for det transparente i musikken. Saint-Saens hadde sine stilmessige idealer enda lenger tilbake enn romantikken, likevel gjør både komponist og utøver sitt til at musikken skinner av lyrisk-sakrale kvaliteter. Bonussporet er Guilmants orgelarrangement av Svanen fra Dyrenes karneval.
Yngste garde. Torkil Skille tilhører yngste garde av organister, men gjør umiddelbart krav på oppmerksomhet. Platen med verk av Cesar Franck, Charles-Marie Widor og Louis Vierne inngår som en del av hans mastergrad. Innspilt på det nye, romantiske orgelet i Skagerak-katedralen i Arendal.
Dette er fast og tydelig formmessig gjennom de uttrykksfulle komposisjonene. Denne musikken er mer utagerende og i andre klangvalører enn Saint-Saens’, men er håndtert med energi og klarsyn. Det er lett å finne en linje gjennom dynamikken, utøveren viser sikker evne til å se lenger enn til neste takt. Helheten er gjennomtenkt og helt uten nøling gjennom virtuos orgelmusikk i verk med mange skarpe svinger. Møtet med en ung utøver er meget lovende, det mest imponerende er at spillet har et preg av autoritet - og da snakker vi ikke om ungdommelig kjekkaseri. Dette er verk der man fort kan spille seg vill i overdreven virtuositet, Skille finner et stødig spor gjennom den fargerike musikken.
Antikk og blues. Sist, men ikke minst hyggelig, er møtet med nykomponert, norsk orgelmusikk. Harald Rises tolkninger av Kjell Habbestads musikk på Rieger-orgelet i Bergen domkirke er forfriskende.
Som bidragsyter til det samtidige orgelrepertoaret har Habbestad et utrolig spenn i formspråket. Inspirasjonskildene spenner fra ett av de få, bevarte musikkfragmentene fra antikken, Delfisk hymne til Apollon, gjennom gregorianikk, barokk, norsk folkemusikk, fransk impresjonisme, Fartein Valen og blues.
Habbestads musikk holder seg mye i en meditativ modus, men jubelen er aldri langt unna. Mange av verkene er skrevet til jubileer og festlige anledninger, og i noen av dem er det et poeng å vise frem ulike orgelhistoriske tradisjoner. Habbestad har oppfinnsomhet og vidd, for ikke å si humor, i det han foredler fra vidt forskjellige tidsepoker og stilarter. Et godt eksempel er Allmakts Gud og kjærleiks Fader. Bryllupsmarsjen drar store veksler på Widors kjente toccata fra hans 5. orgelsymfoni - og midt inne i verket dukker koralen Wachet auf, ruf uns die Stimme opp i pedalstemmen.
