Dristighet, nærhet og oppriktighet preger deres nyeste utgivelser.
Høyems Long Slow Distance og Bruns It All Starts With One slår knockout på det aller meste som er kommet av soloutgivelser fra norske mannlige og kvinnelige populærartister de siste årene. Det virker som mange års prøving, feiling og flittig turnering, nå kulminerer med album hvor erfaring og talent endelig samles i et minste felles multiplum.
Kommet hjem. Med Madrugada solgte Høyem i bøtter og spann av en mørk, dyster og innadvendt rock, som aldri tidligere hadde vært i nærheten av tilsvarende salgstall her på berget. Hans første tre soloalbum var mer i pop-retning, med avstikkere til folk og country. Og med pop-perlen «Moon landing» fra forrigeplata som kommersielt høydepunkt.
I stedet for å spinne videre på en særdeles salgbar pop-formel, har han nå skrudd tiden tilbake til den mest rocka Madrugada-tiden, med albumet Grit (2002) som høydepunkt.
Indre uro. Sivert Høyem er kommet hjem. Den klare mørke stemmen er som skapt for rock. Ballader er greit, men ikke lettbeint og lystig pop. Høyem er ikke lystig, han er en melankoliker. En selvransakende realist. Et helt menneske. Selv når det virker som livet smiler bredt til ham, den vordende faren, løfter han fram en indre uro hvor han dveler ved sorg, savn og frustrasjon. Høyem har i intervjuer sagt at; jo da, han har det bra han. Men livet har tross alt flere lag.
Farens død i 2007 er ett av dem. To måneder etter faren døde også bestekameraten. Slikt setter seg i ryggmargen, tydeligvis også i stemmen låtene. Samtidig ligger det en livsvilje i bunn, som gir håp enn håpløshet.
Oser personlighet. Ane Brun har lagt bort gitaren på sitt nye album. Ut av den betagende orgelintroen på åpningslåten «These Days», kommer derimot den lett gjenkjennelige og litt Kate Bush-aktige stemmen til Brun, som gir låtene en helt spesiell atmosfære og spenning. Låter som er signert henne selv, og oser av kvalitet og personlighet. Vel har vi bunn solide Susanne Sundfør og Christel Alsos også høyt der oppe, men Ane Brun har det lille ekstra som gjør at hun troner helt øverst.
«Words» er så skjør, så skjør, men holder oss i et trygt favntak med sin inderlige tilstedeværelse i et sjelelig univers, der ordene vi hører preger oss. Der lette toner gir en helt spesiell tyngde. Moldenseren Ane Brun er en mester i å posisjonere ut akkurat passe mengde energi og lyd. På «Do You Remember» ligger etniske trommerytmer stødig under en leken stemme, som synger om kulde og kjærlighet, med akkurat passe tilmålt temperatur i de ulike partier.
