Kirkemusikk tar gull

Det er en varm og vital innspilling der alle nyanser blir tatt vare på av dette fremragende sangensemblet. Heinrich Schütz «Sinfoniæ sacræ» står som et høydepunkt i 17-tallets musikkfrembringelser, og regnes som det som kom til å prege og inspirere protestantisk kirkemusikk i minst 100 år framover.
Bach versus Schütz. Det skal villig innrømmes at det finnes musikkelskere, som setter Schütz musikk atskillig høyere enn Bachs, som kom 100 år senere. Dette kan man godt skjønne, kanskje ikke at man setter høyere men at man likestiller de to. Mens Bach er folkets musiker, er Schütz atskillig mer sublim og skjuler sine hemmeligheter. Schütz musikk er på sett og vis mer hjemløs. Man kan ikke, som Bachs, bruke den i gudstjenesten, til det er den for vanskelig. Mens Bach, og det er vel kanskje den protestantiske kirkemusikkens synligste tegn, bygde sine massive, gudstilbedende toner rundt koralen, salmetonen - den kunne jo selv menigheten synge! - finner vi bare sjelden eller unntaksvis en koral hos Schütz. Menigheten kunne ikke ta del direkte. Så har altså Schütz sine toner heller aldri levd på «folkemunnet», slik Bachs koraler gjorde det og gjør det den dag i dag. Mens Bach skrev sine kantater til kirkeårets søndager og lente seg tett inntil den «matnyttige» forkynnelsen, skrev Schütz sine kirkemusikalske verker inn som smykker i kirkerommet og gudstjenesten. En slags avglans av noe høyere, en påminnelse.
Det er nettopp disse motettene, disse Symphoniæ Sacræ vi får på denne dobbeltcd-en av så høy kvalitet. Som alltid blir de bibelske tekstene opplyst fra alle sider, som lyskastere mot et maleri. Innspillingen fanger det storslagne rundt begivenheten, blandet med en intim følelse for detaljer og psykologiske observasjoner. Særlig kommer dette til uttrykk i «Mein Sohn, warum hast Du uns das getan», dialogen mellom barnet Jesus og hans foreldre. Uforglemmelig er også «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg».
En riktig høydare av en CD for kirkemusikkinteresserte.