Et mørkt sluttkapittel

Jeg har aldri tatt helt på alvor all Star Wars-forskningen som finnes blant fansen der ute. Hva symbolikken betyr og den slags. Jeg synes det er interessant, men Star Wars er først og fremst et klassisk eventyrepos. Den unge Askeladden som ikke finner seg til rette, drar ut i verden og, bokstavelig talt, erobrer den. Historien er det godes seier over tyranniet. Filmene er underholdende og de fremmer idealer som frihet og likhet.

Mørkets ondskap. Men de tre nye kapitlene i sagaen er annerledes, de handler om hvordan det onde vinner frem. Vi har bare fått teasere og endeløse kampscener i Star Wars I og II, men i «Sithene tar hevn» får vi endelig se hvordan mørket forfører unge Skywalker og gjør ham om til Darth Vader.
Med mørkets inntog forsvinner den gamle humoren som ellers har preget de andre fem filmene. Lucas legger mer opp til en galaktisk tåreperse, der Skywalker til slutt prøver å kvele kvinnen han elsker, Padme. Det er deres kjærlighetsforhold som skaper frykten i ham. Han får bilder om natten av at hun kommer til å dø når hun føder deres barn. Redselen gjør ham til et enkelt offer for den onde Palaptines fristelser. Han får vite at den mørke siden kan seire over døden, men for å få innsikt i disse hemmelighetene må han først utrydde alle jediene. Store og småhellip;

Ikke for barn. Den Darth Vader som Luke Skywalker sloss mot var slem, selvsagt. Han kvelte offiserene som sviktet ham, men hadde likevel noe eventyraktig og uskyldig over seg. Han var ond som skurker i tegneserier fra femtitallet. De gjør onde og dumme ting, men det hele appellerer mer til humor- og spenningsnerven, enn til den moralske. Den Darth Vader som står foran oss i denne filmen, vekker avsky og vemmelse. Det måtte kanskje til for å forklare hvorfor en helt blir til en skurk, men på veien har Lucas mistet noe av det som var «Star Wars». For å si det på en annen måte: Alle Star Wars-filmene til nå er noe barn ned i 11-årsalderen kan se, men denne filmen er ikke det.

Det er selvsagt også ting å glede seg over i filmen. Slagscenene er færre og mer relevante for handlingen enn i de to tidligere filmene. De er bra regissert, og lyssablene gnistrer som aldri før. Yodas kamp mot Palaptine er både teknisk og spenningsmessig digg underholdning. Heller ikke dataanimasjonen svikter, slik den hadde tendenser til i eneren, så Lucas har nok en gang bevist at han er den ypperste innen spesialeffekter.

Flaue ord. Dessverre er han ikke særlig god på dialog. Den er som i de to tidligere filmene platt og ofte flau. Skuespillerne får heller ikke noe tid til å skape noe ut av rollene sine. Padmes tårer vekker ikke mine, slik intensjonen er, fordi hun som rollefigur ikke er noe mer enn en politisk korrekt og pen kvinne.
Det er helt klart en ideologisk strid mellom jedienes tro på balanse og likevekt, og Sithenes tro på den sterkestes rett. En strid som er evig aktuell, men ikke direkte overførbar til vår samtid. Det som kan overføres er hvordan politikken forandres i en krigssituasjon. Det er tankevekkende hvordan krig kan få individer til å gi fra seg rettigheter. Den pågående klonekrigen fører til at Palaptine får all makt og den demokratiske republikken må skygge banen for Mørkets imperium. Og med tanke på vår egen verdens mange kriger blir Anakins ord til Obi-Wan «Er du ikke med meg, er du imot meg!», både skremmende, velkjent og aktuelle. For hvilken tragedie disse ordene representerer trenger ingen Star Wars-forsker å forklare meg.