To tamme timer med Kong Arthur

King Arthur er sommerens storsatsing fra Disney-selskapet. Produsent Jerry Bruckheimer har tonet ned magien i legendene om kong Arthur og fokusert på historiske forhold. Undersøkelser har visstnok vist at sagnet om Arthur og ridderne av det runde bord har røtter i hendelser i England i romertiden. Men det hjelper ikke så mye med historisk korrekte detaljer når historien er forutsigbar og blek.

Begynner bra.
Arthur (Clive Owens) er sønn av en britisk mor og en romersk far og fører en gjeng tapre riddere fra Russland mens romerne har herredømmet over Britannia. Når romerne trekker seg ut av Britannia, overlates befolkningen til de blodtørstige sakserne. Arthur må velge mellom å kjempe mot sakserne eller å ta sin fortjente frihet og stikke av til Roma. (Og gjett hva han velger?)
Filmen begynner riktig bra. Modige skjeggete kjekkaser som løfter sverdet mot himmelen med z-z-zinggg-lyd og rir i galopp mot fienden i storslagent landskap blir man visst aldri lei. Ridderne er passe grovkornede og morsomme. Ved siden av Mads Mikkelsen er det festlig å se det andre nordiske innslaget Stellan Skarsgård, som opptrer som en slags mannevond Obelix. Første halvdel av filmen er både levende og fartsfylt.

Lekkert produsert.
Men derfra slutter King Arthur å engasjere. Det er morsomt en stund med voldsomme panoramaer, actionscener i slow motion og dramatisk kormusikk, men det holder ikke til to timer når historien er så forutsigbar som denne.
Filmen er lekkert produsert og bruker alle de flotte, pompøse virkemidlene som hører med, men den mangler noen personer vi kan engasjere oss i. Filmen kjører seg fast i lange, seige slagscener, og stivner i formen.

Kjedelig helt.
Mye av dette kan skyldes at Clive Owens er en så gravalvorlig og kjedelig helt. Han er verdig og dratt i det pene ansiktet, men smiler ikke en eneste gang.
Når filmen dreier over til å handle om Arthurs personlige valg, faller det kjapt igjennom når vi ikke får noe personlig forhold til selveste helten. Keira Knightley gjør en god jobb som sexy blåmalt amasone og dronningemne, men samspillet mellom de to er humørløst og selvhøytidelig. King Arthur har både produsent Jerry Bruckheimer fra Pirates of the Caribbean og Gladiators manusforfatter David Franzoni i ryggen.
Det er rart at folk som har stått bak så sprudlende filmer som disse to ikke har fått noe mer nyskapende og spenstig ut av sagnet om kong Arthur og ridderne av det runde bord. Monty Python-versjonen er i grunnen å foretrekke.