Anmeldelse: Kjersti Horn har en «lindgrensk» måte å nærme seg det vanskelige på

Barn vet fra de er veldig små at verden er et farlig sted. Det er en voksentanke at de trenger å skjermes. Med denne innsikten maner Kjersti Horn fram et fengende stykke familiemusikal med dypt alvorlige temaer. «Min venn, romvesenet» som både er skrevet og regissert av Horn, føyer seg inn i en regikarriere der utenforskap og ensomhet er temaer som tas opp svært overbevisende. At Horn kjenner følelsen av å ikke passe inn på kroppen, og kan bygge på egne erfaringer fra et liv med funksjonshemming, gir en egen troverdighet når temaene tas til scenen. Det fremstilles aldri selvmedlidende. I stedet for å synes synd på seg selv, tar karakterene opp kampen, ser løsninger og går videre.

Omsorgssvikt

Slik er det også i «Min venn, romvesenet», der vi møter seks år gamle Ellie. Hun bor i en sliten, liten leilighet sammen med de to bråkete brødrene sine, moren og den ufyselig stefaren Roy. Vi skjønner raskt at ikke alt er som det bør være. Her ligger ølboksene slengt, søpla hoper seg opp og det er sjelden penger til mat på bordet. At mor har blåveis og unnskylder det med å ha fått en elefantsnabel i fleisen, føles ikke helt usannsynlig.