Anklages for å skape fryktkultur

Han klarer ikke tøyle sitt eget sinne, er uberegnelig, og raser fra seg mot musikerne. De siste ukene har det vært rettet sterke anklager mot Daniel Barenboim, en av vår tids mest suksessrike orkesterdirigenter.

– En kampanje, parerer 76-åringen som nå forsøker å forlenge kontrakten som sjefsdirigent ved Staatsoper Unter den Linden i Berlin.

Men kommentatorer mener det er på høy tid at klassiskmiljøet diskuterer makt og omgangsformer.

Lunefull

Snøballen begynte å rulle for få uker siden, da magasinet Van trykket en artikkel med ingressen «Hvem er redd for Daniel Barenboim?». Her fortalte et dusin av Barenboims medarbeidere i Berlin, nåværende og tidligere musikere, om hvordan de hadde opplevd å jobbe med ham.

Portrettet var lite flatterende. Alle var enige om at han var et musikalsk geni. Men flere av kildene fortalte også om en svært lunefull og aggressiv leder, en som blottstilte og ydmyket sine ansatte.

«Han har fått raserianfall fordi en bratsjist himlet med øynene, fordi en sanger bukket på feil tidspunkt, fordi hans foretrukne stemmefører var på ferie. Han snerret mot en musiker, som ikke konsentrerte seg like godt som ellers på grunn av et dødsfall i familien. Han har fornærmet en lege, som mente at en musiker – på grunn av omgangssyken – var for syk til å opptre,» heter det blant annet i artikkelen.

LES MER: Den klassiske musikken når nytt publikum gjennom sjangeren ny-klassisk, med artister som Nils Frahm.

Ketchup

Vans kilder var anonyme, men snart oppsto en ketchup-effekt. I et program ved Bayerische Rundfunk sto tre musikere åpent frem og kritiserte Barenboims lederstil. Blant dem, solopaukisten Willi Hilgers, som sa at å jobbe for Barenboim hadde ført til angst, høyt blodtrykk og depresjoner.

Han opplevde at Barenboim ikke evnet å se menneskene, og fortalte at Barenboim aldri snakket til ham med hans eget navn, bare kalte ham «pauken».

– Jeg begynte i Staatskapelle Berlin på grunn av Daniel Barenboim. Og jeg sluttet der av samme grunn, fortalte Hilgers.

Kampanje

Først nektet hovedpersonen å kommentere saken, men sist uke tok han bladet fra munnen i et eksklusivt intervju i Zeit. Her avviste han at han ydmyker folk under prøvene, men sa at målet hans er å få musikerne til å prestere sitt beste. Han «blir utålmodig» når han vet at en musiker kan levere, «men av en eller annen grunn ikke gjør det», fortalte han.

76-åringen har en arbeidskontrakt som utløper i 2022. Men i år 2000 ble han valgt som «sjefsdirigent på livstid» av musikerne ved Staatskapelle Berlin, altså orkesteret som residerer ved operahuset. Og for øyeblikket er han i forhandlinger om å forlenge arbeidskontrakten ved operahuset.

– Det hele er en kampanje (...) Jeg har vært 28 år i Berlin! sier han i intervjuet, og spør hvorfor ingen av kritikerne har meldt seg før.

Brølte

Ingen av anklagene gjelder lovbrudd. De handler om lederstil og mellommenneskelige forhold. På spørsmål fra journalisten, om fremragende kunstneriske resultater kan rettferdiggjøre alt, svarer Barenboim nei, men legger til at «man må se på den historiske konteksten».

– En som Toscanini brølte og knekte taktstokker, fordi en legato var dårlig, eller intonasjonen ikke stemte. Men så vidt jeg vet, var han aldri slem. Folk tålte oppførselen fordi de så at han hadde rett musikalsk. I dag er orkestrene bedre enn da – og dirigentene dårligere. De gamle hadde mer tid til å utvikle det menneskelige i musikken. Bach, Beethoven og Boulez var ikke bare eksperter i spørsmål om rytme og melodi, men de hadde noe å si. I dag vil mange unge dirigenter først og fremst gjøre karriere. Men et topporkester lar seg ikke overbevise av et opptrinn i sosiale medier. Å sjarmere et topporkester er hardt arbeid, og krever en helhetskunnskap, en dyp inspirasjon og mye fantasi.

– Å være hyggelig rekker altså ikke? spør Zeit.

– Det handler ikke om å være snill eller slem, det handler om utdanning! Det er en av vår tids største feil at vi forveksler utdanning med informasjon og likhet med menneskelighet. Vi er ikke alle like. Selvsagt har alle krav på de samme rettighetene, men våre forskjeller gjør oss menneskelige. Musikken lærer oss det. I musikken handler det om kontrapunkt, om kontraster, uttaler mannen som også har gjort seg bemerket som kulturell fredsmegler i Midtøsten.

LES MER: Oslofilharmoniens nye sjefdirigent, Klaus Mäkelä, gleder seg til å gjøre nye oppdagelser i de store mesterverkene.

– Minner om Metoo.

Tyske kommentatorer mener timingen for kritikken handler om nye idealer og bevissthet om maktforhold. Kulturredaktør Rainer Pöllmann i Deutschlandfunk Kultur håper saken fører til at det tas viktige diskusjoner i klassiskmiljøet:

– Til det hører hvordan man omgås hverandre, og hvordan makt legitimeres, sier han i kanalen.

– Det minner om metoo, selv om autoritær oppførsel og seksualisert vold er forskjellige ting. Tiden for et oppgjør er moden, skriver kulturkritiker Ulrich Amling i Zeit.

Han mener Barenboim har ervervet seg en innflytelse som går langt over hans egentlige ansvarsområde: Operasjefene tåles bare så lenge de følger Barenboims ønsker. Og når det gjelder musikerne, bestemmer han ikke bare over fremtidsutsiktene og ryktet deres, men også over hva de tjener.

– Et kunstverk kan ikke alltid være demokratisk, men en offentlig institusjon kan ikke forvandle seg til et fyrstehoff, skriver Amling om en arbeidsplass som nettopp har røtter helt tilbake til det kurfyrstelige hoffet.

En tsar

En annen parallell til metoo, er bruken av anonyme kilder. Det er problematisk, erkjenner Pöllmann, men legger til at historiene lenge har vært kjent blant de innvidde.

– At atmosfæren ved Staatsoper kan være anspent og høyeksplosiv når Barenboim er til stede, hører til hovedstadskulturens åpne hemmeligheter. Men å snakke om det, er ikke enkelt, bemerker Amling.

Han mener spørsmålet om hvem som skal ta over etter Barenboim ikke lenger kan overses, og ber Berlins kulturpolitikere ta ansvar for å bringe partene til bordet – også for å kunne gi Barenboim en verdig avslutning.

– De må stå ansvarlige for at det residerer en tsar ved siden av Berlins byslott, bemerker Amling med henvisning til at operahuset ligger rett ved det gamle slottet som i dag er i ferd med å gjenreises i den tyske hovedstaden.