«Anfinnsen skal ha poeng for viljen til innlevelse i andres perspektiver»

På nittitallet ga Nils-Fredrik Nielsen ut fire små bøker fulle av fyndord om livet, malt svarte av galgenhumor og lakonisk ironi. Så vidt jeg veit, introduserte Nielsen med dette tristesse–sjangeren i Norge. «Fravær er det beste forsvar», står det eksempelvis i boka Det er aldri for sent å gi opp (1993). Eller fra samlingen Det er aldri for tidlig å angre (1994): «Heldigvis hadde han ingen som sto så nær at de kunne avvise ham».

Jeg må liksom le og gråte samtidig når jeg leser Nielsen, for under de avvæpnende vittighetene, hviler en håpløs resignasjon.

Siste stopp

En lignende dobbelthet preger livet til hovedpersonen i Kjersti Anfinnsens roman De siste kjærtegn. Birgitte er en tilårskommen dame som bor aleine i en leilighet i Paris. Bak seg har hun en kometaktig, men like fullt forfeila karriere som hjertekirurg. Til tross for en rekke romantiske utskeielser i sitt kjølvann, har vår hovedperson også endt opp aleine. Når hun en sjelden gang skyper med søstera hjemme i Norge, som både har barn og barnebarn, minnes Birgitte på livet det ikke blei noe av. Trekantdramaet mellom søstera, mora og hovedpersonen, som etter hvert vikles ut, er en nødvendig, men ikke spesielt medrivende del av forklaringen på hvorfor den konkurransedrevne hjertekirurgen har blitt så hjerterå.

LEST DENNE? Bernard banker på gir leseren et håp om at alderdommen kan skjenke oss overraskende møter

Knuste glass

Fra stolen ved kjøkkenvinduet, sitter Birgitte og ser ned på gata, mens hun lirer av seg kyniske onelinere: «Det er lettere å forholde seg til mennesker når de sover», tenker hun, og: «Selvinnsikt hos menn kommer alltid som en positiv overraskelse». På tross av at denne murskueteknikken – eldre kvinne ser ut på verden – blei perfeksjonert av Kjersti Skomsvold i romanen Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg (2009), tilfører Anfinnsen noe nytt til alderdommens optikk, ved å la den gamle damens dødsangst demre under tristessens uangripelige overflate.

Når vår heltinne går på nabokafeen Chez Colin, tegner eksempelvis forfatteren opp et vakkert og – kan jeg tenke meg – nokså presist bilde, på alderdommens oppgivelse av indignasjon: «I sted knuste flere glass ute i oppvasken. Noen burde ha ropt ‘MERDE’, men det ble helt stille. Akkurat slik er det å bli gammel».

Punktroman

De siste kjærtegn består av en rekke slike nedslag i det nokså udramatiske livet til Birgitte, noen bare på noen linjer, andre strekker seg over et par sider. Nåtid og fortid avløser hverandre i en kortform som forfatteren tok i bruk allerede med debuten Det var grønt (2012). Den gang var det en misantropisk, mannlig tannlege som Anfinnsen pusta liv i, med et sjarmerende og slingrete radikalt bokmål. Fortellingen i årets roman er mer tilkneppa og forfina, ført i riksmål, med kortere og mer renskårne scener.

Anfinnsen skal i begge tilfeller ha poeng for viljen til innlevelse i perspektiver som er vesensforskjellig fra hennes eget, og i De siste kjærtegn lar hun utryddelsen av arter, regnvær, flom og tørke spille seg ut i bakgrunn av den pensjonerte legens tilværelse. Slik forsyner forfatteren tankene om døden med en ytterligere meningsdimensjon: «Folk sier at livet er en syklus, men sammenligningen føles feil. … Jeg vet godt at det er fremtiden som mangler».

LES MER: Jeg er 87. Min morgentrim er å hente avisene. Det første jeg leser er døds­­annonsene.

Bli indignert!

Det er først når Birgitte blir kjent med en mann på nett at skjoldet av tristesse slår sprekker. På dette punktet når også romanen sitt litterære høydepunkt. Uten at forfatteren overdriver vendingen, merker vi hvordan vår heltinne slipper taket på sin distanserte besinnelse ettersom hun gradvis forelsker seg i den gamle mannen: «Merde! Håper ikke han også er død nå, det skulle tatt seg ut. Han har vel bare glemt å ta på seg høreapparatet. Utenfor toalettet roper jeg faen tre ganger».

På en konsentrert og modig måte, lar Kjersti Anfinnsen dramatikken utspille seg i det stille gjennom et liv belagt av støv og smuler. Dermed blir det så virkningsfullt når Birgitte først roper faen. Romanen viser at veien fra resignasjon til indignasjon kan være kort likevel, hvis vi først innser at vi kan miste noe vi elsker.

---

Bok: Roman

• De siste kjærtegn
• Kjersti Anfinnsen
• Kolon forlag

---