– Åndelig litteratur kan være for lettvint

Prest og forfatter Odd J. Eidner mistet to barn. Da datteren døde, var troen på Gud en støtte gjennom sorgen. Ved det andre dødsfallet, til sønnen deres, syntes Gud å være borte. Det ble et dobbelt tap, en dobbel sorg. Kanskje har det gjort at bøkene hans, som kan sortere under «kristen oppbyggelseslitteratur» eller «kristen selvhjelp», allikevel er litt annerledes. Hans siste bok Kunsten å leve – med sorgen som bakteppe utkom i 2019.

Ikke fag, men fortellinger

– Jeg bruker fortellingens form, sier Eidner.

– Det er en sjanger jeg har funnet ut at jeg behersker godt. Det er min måte å formidle livet, og det jeg ønsker å si på. Fortellingene har en kraft i seg sjøl, og håpet er at de kan skape gjenkjennelse. Fortellingen må kunne oversettes til livet til leseren.

– Tenker du på det når du skriver?

– Jeg prøver å skrive åpent, sånn at det er plass til mange, men selve «oversettelsen» må hver enkelt gjøre. Jeg vil ikke løfte en moralsk pekefinger for å si hvordan livet burde leves, men jeg kan fortelle. Jeg kan dele fra mitt eget liv.

Fellesnevner

Eidner vurderte å skrive en fagbok om post-traumatisk vekst – om det å vokse på ei krise, men opplevde at han kunne nå bredere ut med fortellinger.

– Det jeg ønsker skal være fellesnevneren i bøkene mine, er at det finnes håp, at det er mulig å leve videre, selv om det verste har skjedd.

Fortellingene kan for eksempel foregå i en nokså tom kirke i påskehøytiden, eller starte med en setning som «Jeg måtte til Svalbard for å bli kvitt min frykt for hunder.» Vi får møte mennesker, «høre» deres karakteristiske måte å snakke på, og kjenne «eimen av ull og sauemøkk» som slår mot forfatteren i Kreta, og minner ham om oppveksten på et norsk gårdsbruk. Slik får erfaringene ulike rom å være i, også for leseren.

Komplisert.

Om det spesifikt kristne i bøkene sine, sier forfatteren at han har opplevd at den kristne troen både kan være en god hjelp og støtte i sorgen, og at den kan bli et problem.

– Dette skriver jeg om i Den doble sorgen. Jeg mistet ikke bare sønnen min, men også Gud – for en periode. Så forholdet mellom sorgens rom og troens rom er komplisert.

Etter en lang prosess kom Eidner tilbake til troen, og han virker i dag som prest i Bodø og omegn. Han forteller at boka nylig fikk positiv anmeldelse i avisen Dagen, men at kritikeren innvendte at den var «for lite evangelisk.» Det, presiserer Eidner, var heller ikke hensikten.

– Jeg vil fortelle om å finne fram til et godt liv, ikke bare til frelsen i det himmelske.

– Er denne forventningen et problem for den kristne oppbyggelses-litteraturen?

– Jeg synes en del åndelig litteratur kan være litt for lettvint. Noe kan minne om det som sto i gamle Landstads kirkesalmebog: «Gå stille med sorgen, i hjertet den gjem, vær taus i din smerte og vis den ei frem.» Det er en tanke om at vi har et liv etter døden, mens vandringen gjennom jammerdalen her på jorden er noe vi bare må utholde. Det er et negativt syn på livet og et uekte syn på det å være menneske.

Eidner ønsker å ta på alvor hvordan vi er sammensatte.

– Det er ikke noe enkelt svar på veien til det gode liv, eller til frelsen, sier han.

LES OGSÅ: Anne Margrethe Mandt-Anfindsen har forsket på Guds fravær. Hun mener flere troende burde tillate seg å oppleve det

---

Odd J. Eidner

• (f. 1956) i Steigen.
• Bor i Bodø, og virker der som prest, i tillegg til å holde foredrag, seminarer og drive forfattervirksomhet.
• Gav ut sin første bok Huset med de mange rom i 1984, og har siden skrevet seks bøker.

---