Altered Carbon– serien som tukler med etterlivet

Godt ute i det 26. århundret er ikke døden lenger absolutt. Teknologien har gjort det mulig å skille bevisstheten fra kroppen og fange den i en liten kodebrikke.

Dermed er det mulig å bytte kropp, gjerne til en klone av sin egen. Mennesket kan leve evig, under mottoet: «Du er ikke kroppen din. Du kaster den av deg lik en slange skifter ham.»

Store spørsmål

Dette er bakteppet for Netflix-serien Altered Carbon. I denne hyperteknologiske verden har transhumanismen, altså menneskets søken ­etter å forbedre menneskekroppen, nådd sitt fulle potensial.

I serien er det kun en liten­ gruppe som velger å dø en ­naturlig død: katolikkene. De tror «hamskiftet» vil hindre dem i å komme til himmelen, siden den er et brudd med Guds naturlige orden.

– I Altered Carbon er de religiøse bremseklosser for den teknologiske utviklingen mennesket har gått gjennom. Serien stiller det etiske spørsmålet om mennesket bør være sin egen skaper, sier prest og film- og serieentusiast Tormod Klovning.

Han jobber daglig som senior­rådgiver i Nasjonalt senter for ­erfaringskompetanse, og har slukt Altered Carbon med stor entusiasme, siden den kom i forrige måned.

– Science fiction-sjangeren er fantastisk på den måten at vi kan diskutere veldig store spørsmål. Og denne serien boltrer seg i religiøse og filosofiske temaer, sier han.

LES OGSÅ: Til paradis med teknologi

Tukling med naturen

Transhumanismen har tradisjonelt møtt en del motstand fra religiøse, slik den gjør av katolikkene i serien, forteller Åste Dokka.

– Kritikken hviler ofte på en tanke om at vi ikke skal tukle med naturen. Man prøver å sette noen grenser for menneskers inngripen i skaperverket. Et annet eksempel er Jehovas vitner, som ikke ønsker blodoverføring, sier Dokka.

Hun er redaktør i Vårt Land Forlag, og har en teologisk doktorgrad om hvordan vi kan forstå det oppstandne mennesket.

– Tar man TV-seriens premisser på alvor, måtte vi i en slik situasjon ha utviklet ny teologi om hva et menneske er for noe. Livet slik vi kjenner det vil være fundamentalt endret, sier Dokka.

Kristendommen og trans­humanismen ser begge på livet som noe verdifullt man ønsker å ta vare på. Men ved spørsmål om døden skiller de tydelig lag, ­påpeker Dokka.

– I kristendommen er tanken om et evig liv ikke noe mennesket selv kan eller skal lage, men noe Gud skaper bortenfor døden. Døden er absolutt for mennesket. I transhumanismen tar mennesket makten over døden.

Etterlivet

I teologien har det vært vanlig å tenke at man gjenoppstår i himmelen i den kroppen man hadde i livet. I dag kan mennesker gjøre relativt store endringer på kroppen og transplantere organer.

– Vi prester spøker ofte med at det ligger igjen implantater i gravene, sier Klovning.

For katolikkene i Altered Carbon er det å endre på eller bytte­ ut kroppen uforenelig med det kristne etterlivet. For dem er kropp og sjel uløselig knyttet til hverandre. Slik er det også i dagens teologi, sier Åste Dokka.

– I det kristne menneskesynet tenker man at kropp, sjel og ånd er en enhet. De er ikke adskilte størrelser som man kan skifte ut, uten å endre selve mennesket.

LES OGSÅ: Mobiliserer teologisk mot transhumanisme

Metusalem

Tormod Klovning mener Altered Carbon reiser spørsmål som utfordrer menneskeverdet. For selv om store forbedringer av kroppen og evig liv skulle bli teknologisk mulig, vil ikke alle ha råd til det.

– Vi har allerede et medisinsk klasseskille, der medisiner og operasjoner ikke er tilgjengelig for alle. Transhumanismen åpner for at de som har råd kan forbedres til et høyere nivå. Det utfordrer menneskeverdet.

I Altered Carbon har dette klasseskillet vokst seg enormt stort. Kun de øverst på rangstigen har råd til evig liv, og kalles «Meths». Navnet spiller på den bibelske figuren Metusalem, Noahs bestefar, som ifølge fortellingen levde i 969 år.

Tilbakevendende tema

Klovning tror science fiction-serier som Altered Carbon er en god ramme for å reise etiske dilemmaer. Han trekker en ­parallell mellom transhumanisme og radikalisering, et tema han har jobbet med innenfor kriminalomsorgen.

– Hvis vi ser bare 75 år tilbake­ førte vi krig mot en ideologi som utraderte menneskeverdet og gjerne ville dyrke frem et overmenneske og en overlegen, opphøyet, menneskerase. Noen tema varer evig: som hva et menneske er.

Sjangeren fungerer godt som en samfunnskommentar, ­mener Dokka. Hun spør seg om muligheten for å forlenge livet i det uendelige egentlig er noe å hige etter.

– Vil vi egentlig leve evig her på jorda? Jeg vil i alle fall ikke det. Jeg tenker at veien for det kristne menneskesynet kan være å peke på menneskets skrøpelighet og sårbarhet, og at vi må forsones med det og vår dødelighet.