Alle barn til scenen

Lilla lyskastere bryter gjennom disen fra røykmaskinene. Salen er i ferd med å fylles opp. Det er foreldre, besteforeldre, småsøsken, onkler og tanter.

– Jeg vil ikke si jeg er nervøs. Mer spent, sier elleve år gamle Tale Torjussen. (Foran, nummer fem fra venstre på bildet under)

Hun er på vei opp på den store scenen. Sammen med 2.000 barn skal hun opptre her, hvor verdens største artister har opptrådt før dem.

– Dette vil jeg holde på med så lenge jeg kan. Og kanskje starte nye kor i andre land, sier Oslo-jenta.

Begynnelsen

Det er fristende å skrive at det er langt fra Oslo Spektrum til Korsvoll bedehus, men det er det ikke. Likevel har Soul Children kommet et langt stykke videre på de 15 årene som har gått siden den første øvelsen i bedehuset den 14. mars 2001. Allerede det første året kom den første plateutgivelsen, og siden har platene kommet slag i salg. Så ble Soul Children en bevegelse. Etter franchise-modellen poppet de opp: Grenland Soul Children, Askim, Gjerstad, Toten og Tromsø. Nå er det omtrent 150 kor spredt omkring i landet, og en liten håndfull i andre verdensdeler. Soul Children holder seg både med management og en internasjonal konsulent.

Sist helg var omtrent 100 Soul Children-kor samlet i Oslo, til korbevegelsens årlige festival.

– Soul Children har et uttrykk som ligner mye annen barnekultur, som Idol og MGP jr., sier Elisabeth Tveito Johnsen, første­amanuensis på Det praktisk-teologiske seminar i Oslo.

Hun tror det er noe av forklaringen på at det er så appellerende.

– Tekstene har et kristent innhold, men ellers er det populærkulturen som danner rammen. Det er klart det er appellerende for moderne barn og foreldre, som kanskje synes gudstjenester er kjedelige, sier Johnsen.

LES MER: Soul Children samarbeider med Misjonssambandet

LES MER: Vil være kirkens nærmeste samarbeidspartner

Karismatisk tilsnitt

Soul Children-bevegelsen er organisert som en del av ungdomsarbeidet i Normisjon, og er dermed tett knyttet til Den norske kirke. Men utrykket har et mer karismatisk tilsnitt, mener Johnsen.

– Det er et fenomen som ligner andre typer kristendomsutøvelse, men tilrettelagt for barn. Det ligner karismatisk kristendom, med enkle refrenger som samler mange på samme tid og sted. Det er ikke nødvendigvis noe suspekt i det. Jeg synes det virker som en fornyelse av barnekortradisjonen, med inspirasjon fra amerikansk kristenliv.

Her er det enkel tonesetting og kanskje også enkelt budskap, mener Johnsen.

– Jeg tror budskapet er noe slikt som «Jesus elsker meg, det er fantastisk og derfor er jeg glad». Det er ganske langt fra kompliserte vers av Egil Hovland som skal læres inn til jul. Her er kanskje mindre rom for ettertanke og alvor. Det å ha en tro kan være komplekst og ikke alltid lett. Jeg oppfatter Soul Childrens uttrykksform som noe som appellerer til glede, felleskap og feiringen av frelsen.

Det popkulturelle uttrykket utfordrer Kristen-Norges selvbilde som en motkultur til underholdnings- og kjendiskulturen.

– Her er det mer medkultur enn motkultur, men det er en feilslutning å konkludere med at det er dårlig. Det kan være en motreaksjon mot uttrykksformer som har gitt lite rom for underholdningskulturen og det å være synlig selv. Om narsissismen skal kritiseres, så er det et større fenomen i samfunnet. Det kan være ubehagelig fordi det ligner den oppmerksomheten vi selv søker, for eksempel i sosiale medier, sier Johnsen.

– Her er det mer medkultur enn motkultur.

Relevanskirken

Tidligere i år pekte en undersøkelse på to tilsynelatende motstridende liturgiske grunnholdninger som gjør seg gjeldende i Den norske kirke. Mens to av tre menigheter har valgt tradisjonell kirkemusikk som liturgisk musikk, har én av tre valgt musikk som er populærmusikalsk inspirert.

For å skille mellom de to grunnholdningene, trakk forskerne en linje mellom «annerledeskirken», hvor man ønsker at kirken skal utvikle en egen kultur som skiller seg fra hverdagens kjas og mas. Og «relevanskirken», som mer speiler samfunnet vi lever i.

– Soul Children-kor vil ofte være mer aktuelle i menigheter som ønsker å speile samtidskulturen, sier Anne Haugland Balsnes, (bildet under) korforsker og professor ved Ansgar Teologiske Høgskole. Sammen med Hallvard Olavson Mosdøl har hun kartlagt bruken av musikk i 394 norske ­menigheter.

«I relevans­kirken ønsker man at kirken ikke skal utvikle en kultur som skiller­ seg for mye fra andre arenaer­ i samfunnet, som hjem, skole­, fritid og populærkultur», skrev de i en kronikk i Vårt Land i sommer, og la til at slike menigheter ofte har en konservativ teologi, men er liberalt innstilt til gudstjenestens form. Dette innebærer at de ofte er åpne for «nye musikalske uttrykk og øvrige verktøy som projektor, lyssetting, og så videre», mener forskerne.

– Det som kommer til syne i undersøkelsen, er en grunnleggende holdning til hva kirken skal være, som også slår ut synet på musikk, forklarer Balsnes.

Hun håper de tradisjonelle korene ikke vil lide for mye av at Soul Children opplever en voldsom vekst. Det beste, mener hun, er om de kan leve side om side. Men på små steder kan det være vanskelig å få til.

– Jeg er begeistret for at Soul Children klarer å fange opp mange som ellers ikke ville gått i kor, kanskje fordi de støtter seg på populærkulturen som barna allerede er fortrolig med. Samtidig har den tradisjonelle korbevegelsen en del kvaliteter som det er synd om vi mister.

– Hvordan skiller de seg fra hverandre?

– De står for forskjellige sangstiler og klangidealer. I mer klassiske kor lærer barna å synge på en måte som kan være mer utviklende rent sangteknisk. På den annen side ser jeg stor verdi i sanggleden Soul Children-korene viser og at alle kan få være med, sier Balsnes.

LER MER: - Viktigere med kor enn sangpedagog

LES MER: – Soul Children er en guttegreie

Blir sett

Korkappene er borte. Janteloven skal knuses. Å «se og bli sett» er definert som én av Soul Childrens grunnverdier.

Problematisk? Nja. Det er ingen som sier Soul Children gjør noe galt. Men flere mener korbevegelsens voldsomme vekst reiser noen spørsmål, deriblant Halvard Johannessen, høyskolelektor i pastorallære på Det praktisk-teologiske ­seminar i Oslo.

Slik er de en del av tidsånden, men med kristent fortegn, mener Johannesen.

– Bevegelsen speiler Idol-generasjonens vektlegging av det subjektivt unike, men en kan kanskje spørre seg hvor substansiell den religiøse profileringen er. Sangtekster som handler om å tørre å være seg selv, at man er super og fantastisk, ligger veldig tett på overordnede idealer i vårt sekulære samfunn.

Han understreker at han ikke er ute etter å felle noen slags dom, men at det er interessant å forsøke å forstå hva som ligger til grunn for at bevegelsen har blitt så stor.

Andre peker på organisasjonen. At Soul Children-kor forutsetter at foreldre stiller opp, på linje som andre fritidsaktiviteter, som korps og fotball. I organisasjonens guide til nye kor foreslås det at korene setter sammen en ledergruppe – et crew – bestående av ti personer, med hver sitt ansvarsområde: Fra dirigent og koreograf til foreldrekontakt og åndelig leder. For å understreke bevegelsens tverrkirkelige karakter og for å unngå å bli assosiert med én bestemt fløy av Kristen-Norge, har korøvelsene noen steder blitt lagt til skolebygg eller annen «nøytral» grunn.

Trygge barn

I Spektrum er første låt ferdig. Ragnhild Hiis Ånestad har løpt backstage. Om åtte minutter skal hun på igjen.

– Mange føler seg nok litt alene i klassene sine. Og korlederne kan nok kjenne seg litt alene på små steder rundt i Norge. Her får alle kjenne på å være mange kristne sammen, sier hun.

Etter å ha jobbet i en årrekke med Skjærgårdsgospel startet Ånestad det første Soul Children-koret i 2001. Hun har ledet bevegelsen siden.

– Mange spør hva som er hemmeligheten og suksessoppskriften. Jeg mener det er at musikken er på barnas premisser, heller enn å først og fremst speile det jeg selv liker.

Fra konsertlokalet vegg i vegg strømmer lyden av 2.000 barn som synger høyt og unisont. Rasling fra tribuner som gynger i takt med barnas enkle koreograferte bevegelser. Det låter mer som en stadionkonsert enn som en korkonsert. Det er begge deler.

– Vi har truffet på sjanger, og fylt musikken med godt innhold og bibelske tekster. Visjonen vår er at innholdet skal formidles i en musikkstil barna kjenner seg igjen i, og at de slik kan bli kjent med evangeliet og ta imot Jesus.

Aspirantperiode

– Noen mener dere speiler fenomener som MGP jr. og Idol, som ofte har fått kritikk for måten de ­eksponerer barn. Hvor bevisste er dere på at det kan være problematisk?

– Det er vi kjempebevisste på. I Oslo Soul Children er barna aspiranter i ett år. Da blir de godt kjent med hverandre og forberedt på oppgaven som venter dem som unge artister. Aspirantene er ikke med på alle de store eventene, fordi det kan bli litt voldsomt og skummelt for ­enkelte.

«Thanks for letting us sing with your kids», hører vi den amerikanske gospel­artisten Andrew Brown rope ut til en sal full av foreldre og besteforeldre som pumper knyttneven taktfast over seg. Småsøsken leker mellom benkeradene. Noen av de aller minste tar en stille pause i ammerommet ved toalettene. Ragnhild Hiis Ånestad er opptatt av at de ikke gir barn mer eksponering enn de er klar for. Likevel: Dette er et sted hvor «barna skal få skinne».

– I Norge og Skandinavia er vi veldig bundet av janteloven. Derfor tenker jeg at dette skal være et sted hvor barna skal få selvtillit og bryte med den. Barna skal tørre å skinne, men det er Jesus som skinner gjennom dem. Og alle disse stjernene blir en stor lykt sammen, sier Soul Children-sjefen.

Hjem igjen

En time senere er lyskasterne slått av, og det skarpe vaskelyset slått på. Barn sparker i konfettien som dalte ned over publikum under avslutningsnummeret. De finner fram trillekoffertene sine, mange av dem i rosa eller lilla, og innstiller seg på tanken på at morgendagen er en vanlig skoledag – et eller annet sted i Norge.

– Jeg synes Soul Children treffer og fenger, sier Einar Weider, som er Soul Children-pappa og prest i Nittedal.

For ham minner denne korbevegelsen om Ten Sing, selv om målgruppa på 10-19 år er yngre.

– Men Soul Children har et mer tydelig kristent innhold. Og selv om uttrykket ligger tett på popkulturen, synes jeg ikke det speiler Idol-kulturen, hvor noen få løftes frem. Her mener vi alle skal løftes fram.