Musikk

Åleskjær anbefaler: Ny låt av Burt Bacharach og Bobbie Gentry fra arkivet

Rett før fellesferien slippes to låter som på ulike vis gnir et par av det tjuende århundrets musikalske og tekstlige kvaliteter inn.

En av popens store mestere, Burt Bacharach, har rukket å bli 92, og har ikke gitt ut ny musikk på 15 år. Den 31. juli kommer EP-en Blue Umbrella, som er et samarbeid mellom Bacharach og Nashville-musiker Daniel Tashian, kjent blant annet som låtskriver og produsent på Kacey Musgraves' Golden Hour (2018). Allerede nå kan man høre første låt, pianoballaden «The Bells of St. Augustine».

Samlivskrise-mesterverk

Bacharach har i et intervju med LA Times beskrevet dynamikken de to musikerne i mellom som noe som ligner samarbeidet bak samlivskrise-mesterverket Painted from Memory, som han gjorde med Elvis Costello i 1998. Tashian har ikke samme ­kolossale pådrag (eller vibrato!) i vokalen som Costello, men ikke desto mindre et temperament som passer denne milde musikken med eim av stolt Brill Building-låtskrivertradisjon, maj7-akkorder og det hele. Og til alt dette hører en tekst om fredfulle klokker fra et kapell i en landsby og jenta man har lett etter over alt, i en sang som til alt overmål varer i akkurat 3: 30.

Håndverksmessig skikkelighet

Er «The Bells of St. Augstine» en ny «Alfie», «Walk on By» eller «Say A Little Prayer», alle Bacharach-storsanger fra 60-tallet? Nja, den er kanskje litt lett, og lett idylliserende. Men så er det noe med den håndverksmessige skikkeligheten i både tekst og musikk som kan sammenlignes med følelsen av å holde et varig kvalitetsobjekt i hendene, et man verdsetter bare mer og mer. Og så enda litt mer. I det nevnte intervjuet sier Tashian ydmykt at deres musikk kanskje er for dem som er mest «komfortable i det 20. århundret». Man kan skjønne hva han mener, men burde­ ikke det i så fall utløse en slags sorg? Bacharach selv skrev popmusikk som ble frontet av hvite så vel som svarte stjerner allerede på 60-tallet, og har formidlet sitt universelle og humane budskap om behovet for kjærlighet gjennom årtier med tumulter og endringer.

Heldigvis ser det ut som om fjorårets verste ny-uttrykk, «OK, boomer», som ble brukt til å avvise eldre mennesker kun basert på alder, døde umiddelbart. Det var vel ikke å vente at de som brukte det selv følte noen sjenanse. Uansett: Verdigheten denne musikken representerer i alle ledd, er jo noe vi trenger mer av, ikke mindre.

Trekantdrama

 

Bobbie Gentry har vært helt borte fra offentligheten siden 1981, ikke gitt ut plate siden 1971 og har et av popbransjens merkeligste karriereløp, i alle fall om man tar med i beregningen suksessen hun opplevde og posisjonen hun tilkjempet seg, som kvinne som skrev og produserte sitt eget materiale i en mannsdominert bransje. Den 31. juli utgis hennes album The Delta Sweete, ett av tre album hun lagde i 1968, i en deluxe-utgave.

Plata, som er et konseptverk om oppvekststedet Chickasaw County i de amerikanske sørstatene, får vi komme til­bake til, men den tidligere uutgitte ­demoen «The Way I Do» er gjort tilgjengelig i strømmetjenestene nå. Det er en countrypop-storsang i skisseform, med bare Gentrys stemme over kassegitar og med en jeg-forteller som beretter fra synsvinkelen til den forlatte i et trekant­drama, verdig, men bevisst sin egen verdi og sin egen kjærlighets verdi. Klassisk og enormt bra.

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Ole Johannes Åleskjær

Ole Johannes Åleskjær

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Musikk