Anmeldelser

Åleskjær anbefaler

Siste uke før høstferien anbefales synth-svensker og en minidokumentar om et australsk band som har holdt koken i fire tiår.

Amason: Sprekk på midten

Det svenske bandet Amason ble populære i hjemlandet med sin første plate Sky City i 2015. Bandet er en slags supergruppe, der vokalist Amanda Bergman og gitarist og vokalist Gustav Ejstes (fra Dungen) kanskje er de mest profilerte, men hvor alle bandmedlemmene har sine andre prosjekter ved siden av. Nå er andreplata Galaxy I ute.

Som før blander de svensk- og engelskspråklige låter, men musikalsk sett er den nye plata mer pop- og synthorientert enn forgjengeren. Amason spiller som mange andre om dagen mye på «billig» internett-estetikk, dårlig photo-shopping og sammenslåing av høyt og lavt. Coveret på Galaxy I, med en hest plassert i de visuelle omgivelsene fra Brødrene Dal og Spektralsteinene eller Tinder-referansene i «Tre Karameller» er ikke unntak. Artig nok, det.

Samtidig må jeg innrømme at Amason for meg på Galaxy I for første gang presenterer popsider som gjør dem skikkelig interessante å følge, frontet av vokalist Bergmans vokale kvaliteter. Abba-inspirerte «Benny» er et eksempel. Plata evner derfor både å bli mange hakk bedre enn forgjengeren, samtidig som den inneholder mange en-gangs-artigheter som brenner fort opp i atmosfæren.

Om Galaxy I er et overgangsalbum, er vanskelig å si før vi får se hva den overgangen egentlig innebærer, men tittelen peker uansett fram mot et Galaxy II som slippes i 2020. Her er de nærmest to band i ett.

The Bats: Problemfrie minutter (se video nederst)

The Bats er et gitarpop-band fra Christchurch, New Zealand, som i fire tiår har bestått av de samme fire medlemmene: Robert Scott, Kaye Woodward, Paul Kean og Malcolm Grant. Nå foreligger en mini-dokumentar om dem, tilgjengelig på YouTube, laget av studenten Betsy Payne og oppkalt etter albumet som samlet deres tidlige EP-er.

Bandet grupperes ofte sammen med det som omfattes av etikken «The Dunedin Sound», selv om de altså ikke var fra Dunedin selv. Det er ikke så unaturlig, både med tanke på deres jangly gitarpop-sound og tilknytningen til plateselskapet Flying Nun, sentralen i bevegelsen. Scott spilte også bass for et annet viktig band i kiwi-bølgen, The Clean. The Bats har med mer eller mindre faste mellomrom levert sterke album siden debuten med Daddy's Highway i 1987.

Selve filmen? Det er fint å se tre av medlemmene snakke seg gjennom noen aspekter ved dette høysympatiske bandets historie. Emnene er litt springende, og dokumentaren rekker ikke å gå i dybden på noe som helst. Likevel er det uvanlig å se så lite bandkonflikt som man gjør i disse minuttene. Om man ikke allerede kjenner musikken, bør filmen kunne anspore mange til å sette seg mer inn i et av New Zealands fineste band gjennom tidene.

Les mer om mer disse temaene:

Ole Johannes Åleskjær

Ole Johannes Åleskjær

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser