Åleskjær anbefaler

Med håp om større ting

Det har vært en del sånne klare, fine høstnetter i det siste. Når man står ute alene under stjernehimmelen i den kjølige kvelden og ser vrimmelen av stjerner der oppe og tar inn rommets ufattelige størrelse og tenker på hvor lite mennesket er oppe i alt dette, når man står lenge slik og ser og ser oppover, kan man til slutt få en enorm følelse av – vondt i nakken.

Mange av musikkomtalene på disse sidene har i høst handlet om store utgivelser som åpent tar for seg eksistensielle spørsmål. Det er selvsagt grenser for hvor lenge man kan oppholde seg i den typen språk av gangen før man ønsker seg et rett-fram ba-ra-pa-pa.

Men la oss ikke kjøre oss opp i et uønsket hjørne, med konstruerte motsetninger mellom dagligdags og dypt. Jeg har aldri likt det hjørnet. Men det kan jo være deilig med tekst og musikk som ikke tar spranget fra å handle om forelsker, småproblemer og feiltrinn til å handle om noe annet enn forelskelser, småproblemer og feiltrinn.

Den unge Bergensbaserte artisten Boy Pablo, egentlig Nicolas Pablo Munos, er ute med en ny syvspors EP kalt Soy Pablo, som følger opp fjorårets EP Roy Pablo og i alt fire singler. Denne wunderkinden har stort internasjonalt gjennomslag for tiden med sin lyse, bouncy og 80-tallsinspirerte gitarpop. Den gamle musikkbransjen med plateselskapsfolk som portvoktere inn til dyre studioer, produsenter og svære innspillingsbudsjetter er borte. Dette er ungdommen som utfolder seg i den nye, demokratiserte internettmusikkens tid, med tilpasset og tidstypisk estetisk uttrykk, og de klarer seg selvsagt helt fint.

Boy Pablo kan minne mye om bysbarna Sondre Lerche og Matias Tellez (som har mikset her) både på den måten at de alle startet karrieren i svært ung alder og at det musikalske uttrykket er delvis beslektet. Låtene på EP-en er noe likelydende, selv om avsluttende «tkm» med sine Ted Gärdestad-lignende tostemtgitarer står litt ut fra resten. Det er selvfølgelig også vanskelig å argumentere mot det faktum at han allerede har et par lette indiehits i baklomma her. Men kan det likevel være lov å håpe på noe større? Kanskje til og med en fremtidig norsk popklassiker fra Boy Pablo? Perioden han låner fra var jo full av album preget av mye større sjansetaking, og kanskje det er lov å etterspørre enda større ideer, litt mer whack! i skarptromma og litt mer utfordringer i lydbildet i de mange årene som sikkert kommer i denne karrieren? Rett-fram ba-ra-pa-pa kan jo gjerne beholdes likevel.

LES OGSÅ: Åleskjær anbefaler David Sylvian, Lindstrøm og Lydia Laska

Verdensmusikk fra Halden

Det begynner å bli en av månedens mest omtalte plater, dette, men den kan bare fortjene enda litt mer, og ikke kun fordi den er oppkalt etter en bydel i Halden.

Geir Sundstøl har med sin gitar medvirket på et stort antall plater for andre, men Brødløs er bare hans tredje soloplate. Det er ingen automatikk i at alle elementene i denne musikken skulle samvirke: indiske tablas, synther, Nils Petter Molvær-trompet, dobro/slide-gitarer og et vell av andre instrumenter spilt av Sundstøl selv, og alt holdt sammen av Erland Dahlens tromming og Mats Eilertsens basspill. Samvirke gjør de likevel i aller høyeste grad, i et lydbilde som er rikt og detaljert, men likevel alltid rolig flytende, som en mørk, bred elv gjennom landskapet. Ofte er det dirrende vakkert, som for eksempel i avslutningssporet «Waterloo» eller i «Warszaw/Alabama».

LES OGSÅ: Åleskjær anbefaler Jako Vidal.

Positiv type

Jazz over i jazz-fusion over i funk over i soul-jazz over i disco, videre over i acid jazz, hip-hop, hva var det jeg skulle si, neo-soul. Og house. Å sjangerbestemme den 78 år gamle vibrafonisten og komponisten Roy Ayers mange aktive tiår i musikken er på papiret ikke så lett – men kanskje er det likevel det når det kommer til stykket: Det er hele veien snakk om groove, positivitet og sjelfull musikk. På 70-tallet hadde han hits med sitt eget band Ubiquity, og den sample-vennlige musikken er benyttet i utallige hip-hop-produksjoner. Hans egne samarbeider inkluderer alt fra Whitney Houston til Guru's Jazzmatazz.

Så sent som i vår gjorde han en opptreden hos NPR Musics populære YouTube-konsertserie «Tiny Desk», hvor han blant annet spilte sin hit «Everybody loves the sunshine». I perioder sitter han og kaster oppløftende rop og god stemning til musikantene sine, og han viser også at han fortsatt vet hvordan han skal spille på den vibrafonen sin. Søndag 21. oktober opptrer han på Rockefeller i Oslo.