– Å være kvinne på 1800-tallet var så farlig

Hvis man kjører på de smale bygdeveiene gjennom skogen på Toten, dukker et uventet anlegg opp: En embetsmannsgård med mange hus og en park på nesten 30 mål i engelsk landskapsstil.

Her vokste de tre amtmannsdøtre Amalia, Nahyda og Ingeborg opp, og her levde de livene sine. I motsetning til amtmannsdøtrene i Camilla Collets roman – som ifølge lokal tradisjon er inspirert av stedet – var det ingen av dem som giftet seg.

Lot seg kue

I romanen Søstrene på Stenberg er vi tettest på Amalia, som er 22 år gammel. Vi møter henne sommeren 1840 da hun forelsker seg i legen Ludvig Adolph Baumann, og har sjansen til å velge en annen fremtid. Men det gjør hun ikke. I stedet blir hun på Stenberg til hun dør som den siste i sin familie, 83 år gammel.

– Hvorfor bryter hun ikke? Hvorfor våger hun ikke kjærligheten? Hvorfor lar hun seg kue av faren? For hun lar seg kue. Alle lar seg kue, sier Elin Tinholt.

Tinholt, som har lest alt hun har kommet over om familien i bygde- og kirkebøker, ville undersøke hvorfor Amalie valgte som hun gjorde, og har prøvd å forstå henne.

– De hadde det trygt, de hadde det på mange måter fint der de var, selv om det kan se ut til å ha blitt noe av et fengsel. I boka ser jeg etter hvert på hvordan kvinnene også holdt hverandre i sjakk. De fanges av rutiner og mønstre. For eksempel at de skal drikke te hver ettermiddag klokka fire. Det er sikkert for å gi dagen en forutsigbarhet og en rytme, men det blir unektelig noe uhyggelig ved det.

Ikke gravlagt 

Tinholt har en teori på hvorfor faren, Lauritz Weidemann, ikke i større grad var opptatt av å få døtrene gift. De var i alt seks barn som vokste opp. De to eldste sønnene, David og Fredrik, fikk gode yrker som lege og advokat, giftet seg og fikk store familier. Slik var Weidemann-navnet sikret å leve videre, noe faren var opptatt av.

– Men hans andre besettelse var Stenberg. Slik jeg ser det for meg, fikk han døtrene til å passe på stedet, som om det var et slags minnesmerke for ham. De blir voktere over hans minne.

Selv i døden kan det se ut til at faren utøvde kontroll over døtrene og stedet. Det var en utbredt frykt i tiden for å begraves skinndød, og historier om oppklorede kistelokk florerte. Noe av det første Weidemann gjorde da han kom til Stenberg, var å søke Kongen i København om å få lage sin egen gravplass. Det fikk han. I det store hageanlegget bygget han et lite hus som en del av gravplassen, et hus som bare ble kalt «Begravelsen».

Da Lauritz Weidemann døde i 1856, ble han etter eget ønske ikke begravet. Han kom ikke i vigslet jord, men blir liggende i kiste inne i Begravelsen. Ettersom andre familiemedlemmer dør, skjedde det samme med dem.

I år 1901 er Amalie den eneste overlevende gjenlevende. I Begravelsen stod kistene med fem døde familiemedlemmer. Lukten fra huset og uhyggen ved de ventende kistene har ført til en rekke spøkelseshistorier. Og de fleste som har vært på anlegget vil kunne nikke enig i at det er en særegen, melankolsk atmosfære på Stenberg. Først etter Amalias død, ble hele familien lagt i jorda. På gravsteinen står det oppført: «Eidsvoldsmand, amtmann Lauritz Weidemann, hustru Ditlevine, samt børnene».

– «Børnene». Skjønner du? Amalia var 83 år når hun døde, men likevel var hun ansett som deres barn, sier Tinholt.

Skrekk og advarsel

Hvor inspirert Camilla Collett var av søstrene på Stenberg, kan vi ikke vite, men det var sannsynlig at de kjente hverandre. De hadde alle fedre som hadde vært eidsvollsmenn, og tilhørte samme sosiale sjikt, som ikke var stort på den tiden. I romanen lar Tinholt Collett (da Wergeland) komme på besøk til Stenberg. Etter hva Tinholt har lest seg til, later søstrene på gården til å ha vært strenge med seg selv og med hverandre, på grensen til livsfornektende. Ikke mindre etter at foreldrene døde, og de fikk trangere økonomi. De en gang storslåtte anleggene forfalt rundt dem. Det er lett å ønske Amalia, Nahyda og Ingeborg en annen skjebne enn den de fikk.

– Men se på det fra en helt annen vinkel: Den eldste broren deres, David, giftet seg med Ludolphine Krohn, som var 22 år gammel. Hun får fire barn før hun dør i barsel, bare 27 år gammel. Han gifter seg på nytt med en kvinne på 22 år. Også hun får fire barn før hun dør i barsel fem år senere. Historien med giftemål, fødsel og tidlig død gjentar seg en tredje gang. Å være kvinne på den tiden var så farlig, sier Tinholt.

Søstrene på Stenberg fikk alle lange liv. Det er ikke sikkert det samme hadde skjedd om de hadde giftet seg.

Lengsler og stengsler

Hun forteller også om Lauritz Weidemanns søster, romanheltinnenes tante, som fulgte hjertet når hun brøt sin egen forlovelse og ble gravid med en gift mann – som viste seg å være voldelig. Historien ender i skilsmisse og et selvmord – en historie søstrene på Stenberg vokste opp med som et eksempel til skrekk og advarsel.

– Kan vi forstå hvordan det var å leve i denne tiden?

– Mye elementært er gjenkjennelig for oss i dag. Det handler om drømmene og lengslene vi bærer på, og det vi velger å fornekte. Stengslene som settes for oss – normer og konvensjoner, og stengslene vi lager i egne liv.

Kanskje du også er interessert i disse?

• Ved å fylle romanen til randen med årets mest brukte tema, fødsel og barseltid, klarer Ellen Mari Thelle interessant nok å skrive om mye mer enn det.

• «Morsrollen er blitt romantisert i vår individualistiske tid. Det gjør at mange fødende kjenner seg mislykket både som mor og kvinne.»

---

Elin Tinholt

• (f.1962) fra Gjøvik.
• Dramatiker og manusforfatter.
• Aktuell med debutromanen Søstrene på Stenberg.

---