Å slåss mot papirmøller

«Oh, was I surprised?» spør ­filosof Onora O’Neill da vi spør henne om valget i Storbritannia dagen etter.

– Jeg hadde overhodet ingen anelse om hvordan det ville ende.

Den 75 år gamle holbergprisvinneren fra Nord-Irland ser ikke ut til å være blant dem som lar seg overraske så lett. Da vi treffer henne på Litteraturhuset i Oslo har hun nettopp gjennomført et omfattende program i Bergen i anledning Holbergprisen. To timer senere skal hun delta i Holbergsamtalen.

Spørreundersøkelsene

Hun doserer uanstrengt og artikulert på den nøkterne og tørrvittige britiske måten, men uttaler seg sparsommelig om det britiske valget, siden hun ikke har hatt anledning til å sette seg inn i resultatet. Det er også grundighet og pragmatisme som kjennetegner hennes tenkning, og ikke vidløftig spekulasjon.

Tema for Holbergsamtalen skal være tillit og pålitelighet, som er blant hovedtemaene i O'Neills filosofiske virksomhet, slik Vårt Land skrev om før utdelingen.

– Noe av problemet ligger i at vi stoler for mye på spørreundersøkelsene. Disse er problematiske, fordi man svarer ut fra generelle holdninger. Da kan man for eksempel si at man ikke stoler på politiet – men vår lokale politibetjent er flink!

O’Neill mener derfor spørreundersøkelser først og fremst er nyttig som forbrukerveiledninger eller til manipulasjon, enten i politisk eller kommersiell sammenheng.

– Men i andre livssituasjoner er de ganske ubrukelige. Det er viktigere for oss å finne ut av hvem som er tillitsverdige og ikke, og det handler om dømmekraft: Å finne ut av hvilken fiskeselger som selger fersk fisk, og ikke hva man mener om fiske­selgere generelt.

Spørsmålet bør derfor ikke være hvordan vi skal gjenreise tilliten i samfunnet, slik det ofte tas til orde for, men å vurdere hvem som er verdt å stole på og ikke.

Kontrollsamfunnet

O’Neill mener vi har fått en overdreven tro på etterrettelighet og formalisert ansvarliggjøring i de vestlige samfunnene de seneste 30 årene.

– I mange tilfeller gir det mening å snakke om informert samtykke, for eksempel hvis ­legen skal ta ut blindtarmen din. Da får du informasjon om inngrepet og sier please take it out – it hurts! Men det er ikke så lett å samtykke til noe du ikke kan forstå. Tenk på når du laster ned programvare på maskinen din, og aksepterer veldig kompleks informasjon.

– Ja, når du scroller deg nedover hundrevis av linjer og leter etter «I accept»-knappen…

– Og du leser det ikke, gjør du vel? Men du har likevel akseptert 45 sider med «terms and conditions» uten å lese dem. Og hadde du lest dem, ville du neppe forstått det! Dette gjør vi fordi vi vet vi har rimelig gode forbrukerrettigheter som vil beskytte oss. Men da er det ikke egentlig samtykket som gjør jobben, men andre regler.

– I Norge har flere politikere tatt til orde for en tillitsreform, for særlig helse- og utdanningsvesenet klager over økt byråkratisering.

– Det blir hva vi i Storbritannia kaller en «tick box exercise». Mitt beste eksempel er jordmorpraksisen, som jeg har vært så heldig å få jobbe med i England og Wales. En av jordmødrene jeg møtte sa at det tar lenger tid å fylle ut skjemaet enn å bringe barnet ut til verden. Jeg siterer henne ofte, for det fanger inn akkurat det vi ikke ønsker: Folk som utfører vanskelige jobber og som blir distrahert av å måtte krysse av skjemaer og skrive lange rapporter.

– Flere lærere klager over skjemaveldet, med skriving av individuelle opplæringsplaner for hver enkelt elev opp mot kompetansemål og så videre. I praksis skaper dette kanskje en ganske kynisk holdning, fordi lærerne selv ikke tror på gevinstene av denne formen for finmasket, formalisert tilpasning?

– Etterrettelighet er selvsagt viktig. For eksempel må vi ha revisjon av selskaper som skal være offentlig tilgjengelig. Men jeg tror det er galt å tenke at mer alltid er bedre på dette området. Forestillingen om at en slik detaljstyrt ansvarliggjøring alltid bedrer kvaliteten, er vår tids store overtro.

Yrkesstolthet

O'Neill viser også til universitetssektoren og EUs forsøk på å innføre nye ­metriske mål for å vurdere ­kvaliteten i 2014. Hun påpeker at argumentasjonen hennes langt på vei følger LSE-professoren Michael Power og hans bok The Audit Society, som kom ut allerede i 1997. Her argumenterte Power for at de voldsomme kravene til revisjon og etterrettelighet – i alt fra helse, teknologi, miljø og økonomi – både er vanskelige å gjennomføre og at de kan ha direkte skadelige konsekvenser for institusjonene.

– Sunn fornuft tilsier at en jordmor bør bruke tiden på fødsler og ikke rapporter. Så hva førte oss hit? Hvorfor gjør vi dette nå, når vi ikke følte behovet for 30 år siden?

– Ett av argumentene som ble brukt da, i hvert fall i Storbritannia, var at de yrkesansatte ikke tjente offentligheten. Man hørte konspirasjoner om at universitets- og skoleansatte var der bare for å mele sin egen kake. Og man finner selvsagt råtne epler her og der, men det hele er så kolossalt overdrevet. Det var veldig ødeleggende for den profesjonelle esprit du corps – entusiasmen og kallet – som du trenger, for de profesjonelle gjerningene ble undergravet. I mine øyne handler det mer om stolthet og skam enn metriske målinger og rapporter.

O’Neill bruker en lege som ­eksempel.

– Skal legen ta en ekstra titt på den svært syke pasienten, eller la være? Yrkesstoltheten tilsier da at man gjør det jobben krever. Denne yrkesmessige disiplinen kan undergraves i skjemaveldet: Man tenker «jeg har fylt ut alle skjemaene», i stedet for å la yrkesstoltheten være målestokken.

– Så vi trenger mer tillit til individet i systemet?

– Når systemet fungerer godt, er det slett ikke irrasjonelt å stole på individet. For individet har et rammeverk rundt seg som skaper og opprettholder standarder. Vi kommer uansett aldri til å nå et stadium hvor vi kan unngå å bli lurt. Derfor følger jeg Samuel Johnson, som sa: «Det er bedre å bli lurt noen ganger, enn aldri å ha stolt på noen».