Kultur

Helge Torvund: – Jeg forholder meg daglig til størrelsen Gud

Poet Helge Torvund vil kretse inn det store gjennom det lille. – Hvis man hadde lagt alle diktene mine ut over et landskap, håper jeg at de hadde formet bokstavene i ordet «Gud», sier han.

Bilde 1 av 2

Dette intervjuet ble først publisert i juli 2018, og løftes frem i anledning Torvunds 70-årsdag 20. august 2021.

– For meg er det ikke noe abstrakt, åndelig på den ene siden og noe materielt, sanselig på den andre. Det handler ikke om to adskilte ytterpunkt, men et møtepunkt.

Det sier Helge Torvund, poeten fra Jæren som tidligere i år mottok den høythengende Doblougprisen sammen med Vigdis Hjort. Nå er han i Trondheim under Olavsfestdagene, der årets tema er kropp.

– Hva slags portal har vi inn til det hellige? Hvor kan vi oppdage det store? spør Torvund og svarer:

– Det er jo i øyeblikket, og i den fysiske tilstedeværelsen. Det er utgangspunktet, samtidig som det finnes en annen dimensjon. Det er vanskelig å sette ord på, enten man er poet eller ikke, men jeg prøver.

---

Helge Torvund

Lyriker, forfatter og psykolog. Født 20. august 1951.

Er blant våre mest leste poeter siden debuten Hendene i byen i 1977.

Har ellers gjort seg bemerket som lærer på dagbladet.no og diktkammeret.no.

Har vunnet flere litterære priser, blant annet Doblougprisen (2018).

---

En gave

Verket Trur du på lyng? er bestilt til Olavsfestdagene, og er et samarbeid mellom Torvund og komponist Ståle Kleiberg. I festivalprogrammet beskrives verket som en konkret og kroppslig verden av intense sanseerfaringer. Torvund er riktig nok opptatt av det konkrete, sanselige. Allikevel rører diktene hans ofte ved mer uhåndgripelig tematikk, som lys, tid og Gud. Tidlig i den nyeste diktsamlingen, Tidslys, skriver han: «Me eig dette. Men bare så lenge me gir avkall på det.»

– Hva innebærer det å gi avkall?

– Det er en forunderlig dobbelhet i det, ikke sant? Det er litt av det samme som noe annet jeg har skrevet: «Eg har noko eg bare har når eg gjev det bort: Kjærteikn.»

Torvund tar en liten pause før han fortsetter.

– Å eie livet vil si ikke å klamre seg til det, ikke prøve å holde det fast og si at dette er mitt. Det er en gave.

Han sukker. Det er ikke et oppgitt, men kanskje litt overgitt sukk over hvor stort det er, alt sammen. Det er mange slike små mellomrom i løpet av samtalen. Øyeblikk av stillhet og nærvær.

Helge Torvund

Undre seg

– Jeg slo opp i Tidslys rett før du ringte, og det er et sitat der, av Laotze: «Når du rører ved ein ting med djup merksemd, rører du ved alt.» Det er veldig gamle temaer jeg skriver om. Ting som har opptatt folk i lange tider. Det er ikke så lett å si noe nytt om det, sier Torvund.

– En del av prosjektet mitt, gjennom hele forfatterskapet, har handlet om å kretse inn det store gjennom det lille. Det jeg prøver på, er å være ny! Å se det som blir til i øyeblikket, med nye øyne. Se på marihøna, den er jo et under av en skapning!

Torvund ler.

– Det er nok mange som har sagt det før, men allikevel. Oppmerksomheten er vesentlig for å kunne undre seg, og for å oppleve underet. Jeg vil ikke skrive om det mystiske, religiøse og åndelige på en abstrakt, teorisk måte. Det kommer inn med marihøna.

Jeg forholder meg daglig til størrelsen Gud. Jeg ber til Gud.

—  Helge Torvund, poet

Gamle murer

– Du snakker om å være i øyeblikket, men er ikke det å skrive det motsatte? Holder ikke skriften fast fortiden?

– Nei, det er faktisk ikke sånn at jeg alltid skriver i ettertid. Jeg sitter ofte her om morgenen, etter å ha meditert. Jeg ser meg om og skriver det jeg opplever der og da. Noen kritikere har kommentert at det blir mye morgenlys inn over kjøkkenbordet i den siste diktsamlingen min.

Torvund humrer.

– Men det er ofte der det begynner for meg.

Diktet som har gitt navn til den siste samlingen, «Tidslys», har en setning der det å røre ved en gammel tømmervegg sammenlignes med å ta på tidens hud. Fortiden har manifestert seg i noe som kan sanses.

– Diktet ble skrevet på en plass der tida var ekstremt tydelig tilstede. Jeg overnattet på Amberley Castle, et slott i Sussex som nå er blitt hotell, forteller Torvund.

– I landsbyen der er det eldgamle hus med stråtak. Jeg strøk hånden over en av veggene der, og følte at jeg tok på historien. Ja, kanskje er det noe av det jeg ønsker å få fram i diktene mine? Jeg ønsker i alle fall å bidra med å gjøre sansningen av det som er rundt oss til en rik opplevelse.

Helge Torvund

Stor G

Et annet av de store, poetiske temaene som dukker opp i Torvunds diktning, er Gud. Det er ikke snakk om åndelighet forbeholdt en spesiell retning eller «isme», sier Torvund, som opprinnelig ikke kommer fra noen religiøs familie.

– Hvordan forholder du deg til størrelsen Gud?

Et nytt ettertenksomt sukk.

– Jeg forholder meg daglig til størrelsen Gud. Jeg ber til Gud.

Og en ny stillhet.

– Men det er klart, fortsetter Torvund,

– Det finnes poeter, Arnold Eidslott for eksempel, som skrev en mer tradisjonell teologisk poesi. Det er ikke aktuelt for meg. Men hvis man hadde lagt alle diktene mine ut over et landskap, er håpet mitt at de hadde formet bokstavene i ordet «Gud». For meg er det et helt naturlig ord å bruke, uten at jeg lett kan definere hva det betyr. Det er nok en god ting. Ordet må være stort nok til å gi rom for det gåtefulle.

– Jeg husker en gang Bjørn Eidsvåg, som jeg har samarbeidet med, gikk ut og sa at han ville slutte å skrive Gud med stor G. Da svarte jeg på sosiale medier, at for min del var det om å gjøre at G-en i Gud fikk være så stor at regnbuen ble den øverste delen i G-en.

Overraskende ladning

Det er ikke bare i forbindelse med diskusjoner om Gud at Torvund har vært aktiv på sosiale medier. Da twitter enda var et relativt nytt fenomen i Norge, hadde han et prosjekt. Hver dag gjendiktet han et japansk Haikudikt. Når han nå har mottatt Doblougprisen, opplever han det som en klapp på skulderen. Kommunikasjonen på sosiale medier ble nevnt i den lange begrunnelsen, sammen med arbeidet med nettforumet Diktkammeret. I 17 år har Torvund undervist i skriving, over internett.

– Det overrasket meg å oppdage at du var på twitter.

– Det overrasket meg også. Og når jeg pensjonerer meg, har jeg planer om å være mindre aktiv på sosiale medier. Men tenk, i går kveld skrev jeg et helt nytt dikt som jeg kalte «Eg skriv ikkje heim om det» og la det ut på facebook. I dag tror jeg mer enn 200 mennesker enten har vist at de har lest det, eller skrevet en kommentar. Det er jo helt eksepsjonelt for en poet å oppleve!

Et annet litt overraskende element i diktene dine, er det naturvitenskapelige. Er det ikke noe upoetisk i det å vite sikkert?

– I utgangspunktet tenker jeg ikke at det er noe som kan defineres som upoetisk. Det er spørsmål om hvordan du behandler det i et dikt. Men hvis man skal si noe generelt om det vitenskapelige språket kontra det poetiske språket...

– Det er klart at vitenskapen prøver å isolere ting, for å definere og beskrive dem. Dermed bruker man et språk i vitenskapen som er tydelig og entydig. Målet er at hele verden skal kunne lese og forstå det samme. I poesien er den nesten motsatt: Ordene skal bære så mange muligheter i seg som mulig. Det poetiske ordet må holde det gåtefulle, og vise til sammenhengen mellom ting. Men når du tar inn andre språktyper i et dikt enn det som er helt vanlig, kan det skape en ny spenning. Det oppstår en ladning mellom elementer som gir følelsen av energi. Harald Sverdrup visste mye om naturvitenskapen. Man ser det også i diktene til for eksempel Inger Elisabeth Hansen, sier Torvund.

Tilfeldigheter og tillit

Det mest siterte diktet Torvund har skrevet, består av fire ord: «Lyset/ du treng/ finst». I Tidslys står det at fingrene finner bokstavene de trenger.

– Tror du man som regel vil finne det man trenger, til slutt?

– Det berører jo alt vi har snakket om her. Tilfeldighetene, satt opp mot tilliten til at det du har bruk for vil dukke opp. Er jeg inspirert i arbeidet med et dikt, kan jeg oppleve at øynene faller på noe jeg ikke har lagt merke til før, men som er akkurat det jeg trengte å se. Det er bare tilfeldigheter, men det skaper tillit til at ting ordner seg. Det er to totalt forskjellige tilstander å være i: uro og irritasjon over tilfeldighetene, eller å føle tillit og trygghet i møte med dem. Det nærmer seg begreper som paradis, og det motsatte. For meg innebærer det en kontakt med noe veldig grunnleggende og stort.

Har du også opplevd ikke å få det du trenger?

– Jeg har vært kreftsyk, og kjenner godt til redselen for ikke å få det jeg trenger. Å få vite av legene at jeg hadde en kreftsvulst gav meg en voldsom uro. Jeg måtte reise hjem og fortelle det til kona mi, døtrene mine. Jeg husker at jeg sto der, på jernbanestasjonen. Og så, midt i uroen klarte jeg på et eller annet vis å bevege meg inn i tilliten, likevel.

– Det er dette med å være i nået, igjen. Og si: Okei, du kan ønske deg tusen ting, men akkurat nå er du her. Du må ta utgangspunkt i livet slik det virkelig er, her og nå. Det er bare herfra du kan bevege deg. All forandring kan bare skje herfra.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur