Å lure eller bli lurt

Det sitter forferdelig langt inne for meg å innrømme, men jeg begynte akkurat å lese min første selvhjelpsbok.

Jeg skammer meg ikke over å bryte noen illusjon om mitt perfekte liv, men jeg synes det er flaut å lese en banal bok, for den er banal og dessuten amerikansk. Men nå leser jeg den altså, og dette synes jeg er interessant: Den prøver ikke å være litteratur. Den finnes heller ikke pretensiøs. Det er veldig fremmed for meg.

Boblen brast

Rachel Hollis, som har skrevet boka jeg leser, er en pen, sprek, entusiastisk influencer-type som deler av sitt levde liv, tidvis overflatisk, tidvis med stor selvinnsikt, og jeg leser fordi hun forteller meg at jeg kan velge å gjøre det som er viktigst for meg, men som jeg stadig finner unnskyldninger for ikke å gjøre. Og akkurat nå tar jeg heller imot en slik banal del-sannhet som vil meg vel, enn en velformulert, helhetlig løgn. Avsløringene som kom i slutten av februar, om at den kristne forfatteren og tenkeren Jean Vanier skal ha misbrukt seks kvinner, plager meg fortsatt. Det rokket ved tilliten til det kristne fellesskapet, men ikke minst rokket det ved tilliten til den velformulerte, språklige klokskapen.

Kanskje det er et tillitsbrudd jeg på et eller annet tidspunkt vil være takknemmelig for å ha vært gjennom, en boble jeg vil være glad for at brast.

Antiseptisk

For når vi leser bøker er det en reell fare for at vi lar oss lure av det velformulerte. En bok skal være velformulert, men uttrykket må formidle et innhold, og hva dette innholdet er forankret i, har mye å si. I et intervju med Vårt Land på onsdag, sa Michael W. Higgins at han for mange år siden anmeldte en bok med utgitte brev fra Jean Vanier, som han også har skrevet en biografi om. Mange år før avsløringene reagerte altså Higgins på at Vaniers skrift inneholdt en rekke «edle tanker», men manglet «kjøtt og kropp». Higgins mente det var noe «antiseptisk eller sterilt» over boka.

Genuin erfaring

Hvis jeg skal peke på én tilbakevendende refleksjon i vår litteraturdekning så langt denne våren, gjelder det forholdet mellom kloke formuleringer og genuin erfaring. Flere av anmeldelsene vi publiserer denne uka etterlyser noe av det samme: Flere utskeielser, mindre polering, mer å opponere mot. Når Higgins vil ha «kjøtt og kropp» tror jeg han ser etter erfaring formidlet så ærlig som mulig. En forfatters oppgave er å lure språket, som i sin natur er generaliserende, til å gjøre det motsatte: Språket skal røre ved virkeligheten, ikke som et perfekt system, men slik den tar form i det konkrete, i sinnet og kroppen.

Hvis klokskap er et språklig spill uten røtter i den skitne jorda, foretrekker jeg faktisk å lese bokverdens kommersielle pop som ikke gir seg ut for å være noe annet enn hva det er. Rachel Hollis lurer kanskje ikke språket, men hun lurer ­ingen andre heller. Noen ganger kan det banale være et ærlig­ere uttrykk for genuin erfaring enn all verdens edle tanker.

---

Fakta:

---