Å låne kroppen til en død

«Ikke dø! Vær så snill, ikke dø!»

Det var sannsynligvis de første og siste lydene det lille barnet fikk høre, søsteren til Han Kang. Dette er også bønnen som ­bærer den siste boken til den sørkoreanske forfatteren, som ofte nevnes som en aktuell Nobelkandidat.

Hvit er en selvbiografisk ­roman. Den forteller om en store­søster som aldri fikk leve opp. Men søsterens fortelling blir også til fortellingen om hennes eget liv.

– Det at jeg lever, betyr at hun er død. Det at hun er død, betyr at jeg lever. Vi kunne ikke ­eksistert begge. Det er hva jeg ble konfrontert med, sier Han Kang.

Svøpeteppet

Det er en kryptisk boktittel. Vi som tenkte på hvitt som det uskyldiges farge, har bare delvis rett. På forfatterens morsmål er symbolikken bredere:

– Vi har to ord for hvitt. Ett ord som viser til det rene hvite. Og et annet ord som har en nyanse av sorg, tro, liv og død i seg. Og det begynte med at jeg ville skrive om hvite ting, og lagde en liste over alt jeg kunne komme på, forteller hun ganske enkelt når vi møter henne i Oslo.

Denne uken er forfatteren i Norge i forbindelse med lanseringen under Litteraturfestivalen på Lillehammer.

Snø og salt. Hvit hund og hvitt papir. Men det første ordet som dukket opp da hun laget listen, var «svøpeteppe». Et slikt som søsteren hadde blitt lagt i da hun ble født, prematurt, bare syv måneder ute i svangerskapet. For­eldrene bodde i et hus langt ute på landet. Moren fødte alene.

Gjenoppstått

En britisk anmelder omtalte boken som en fortelling om det sykliske. Om de tankene som ikke unnslipper oss, men som vender tilbake. Igjen og igjen. Og slik ble det. De hvite tingene ble umerkelig til en fortelling om søsteren, forklarer Han Kang. Den første delen av boken heter «jeg», og vi møter forfatteren på skriveopphold i en fremmed by. Byen er Warszawa, røper hun, og sier vendepunktet skjer når hun ser en film med opptak fra våren 1945.

I møte med bildene av ruinene, av krigens ødeleggelser, slår det henne at alt hun ser i denne byen i dag, snarere er nytt.

– Etterpå tok jeg meg en gåtur, og da så jeg henne for meg for første gang, en kvinne som hadde samme skjebne som byen. Først ødelagt, deretter gjenoppstått. Og jeg skjønte at det måtte være min eldre søster. Da måtte jeg låne kroppen til henne, ­akkurat slik som jeg hadde gjort da jeg skrev Levende og døde, sier hun.

Levende og døde er én av totalt tre bøker av denne forfatteren som er oversatt til norsk. Den tar utgangspunkt i en studentmassakre i Gwangju i 1980. Boken er dyster. Den forteller om etter­dønningene. På samme måte tar også Hvit utgangspunkt i en tragedie: To svarte små øyne som så på sin mor bare i et kort øyeblikk, før de ble lukket for alltid.

Spørsmålet

Skjønt. Gåturen i Warszawa skaper et spørsmål. Hvordan hadde søsteren opplevd denne byen? «Denne merkverdig gjenkjennbare byen som liknet hennes eget liv og død». Andre del av boken følger dette sporet under tittelen «Hun».

Vi leser om et menneske som vandrer i en fremmed by, som undres og minnes. Gjennom fragmenter av tanker, får vi vite hvordan hun trekkes mellom livet og døden, mellom mørket og lyset. Det er dette forfatteren mener med å vie kroppen til søsteren.

– Blir man ikke ødelagt, dypt deprimert, at det?

– For meg ble boken snarere veien til livet. Og jeg ville gi min søster hvite ting, noe hvitt, noe som ikke er ødelagt. Noe som ikke kan bli ødelagt. Og jeg ­føler nå at jeg ble hjulpet av henne. For da jeg nærmet meg slutten av boken, så kjente jeg bare mer og mer på følelsen av liv.

Lev videre!

Tredje og siste del heter bare «Alt hvitt». Her er hun tilbake i Seoul. Og det er her hun tar endelig farvel med søsteren. «Jeg tror det er de beste ordene for avskjed. Ikke dø! Lev videre!», skriver hun.

Boken er ikke lang, men komposisjonen er stram. Ikke noe er tilfeldige.

– Først når formen er på plass, kan jeg begynne på et prosjekt. Jeg vet ikke om jeg klarer å skrive hvis jeg skal gjenta en form, sier hun.

Hvit minner derfor ikke mye om den boken som mange vil kjenne Han Kang for: Vegetarianeren. Sistnevnte er en gåtefull thriller om en kvinne som en dag bestemmer seg for å slutte å spise kjøtt. Alt hun vil, er å bli en plante.­ Alt vi får vite om henne, får vi vite utenfra. Blant annet fra en ektemann som erklærer at han giftet seg med henne, ikke fordi han var nevneverdig tiltrukket av henne, men fordi det ikke var noe ved henne som irriterte ham nevneverdig.

– Hun ser kanskje irrasjonell ut, men i hennes eget univers er hun velbevart. Kanskje er hun for fornuftig for denne verden? Hun prøver i hvert fall så godt hun kan å redde seg selv, og følge sin egen logikk, sier Han Kang.

Farens takk

Også i Vegetarianeren møter vi søstre. Men ellers er det et langt sprang fra denne fiksjonsfortellingen til Hvit.

I Hvit får vi også møte forfatterens familie. En mor og en far som må takle det uforståelige. Moren forteller om det til sin datter, hun som kunne bli til fordi det andre barnet døde så fort. Hun som helt fra hun er knøttliten blir gående å fundere på hvordan søsteren må ha sett ut, og hvordan det ville vært å ha en eldre søster.

Faren sier knapt ord. Først når datteren er 19 år tør hun spørre hva han hadde gjort med den lille babyen som bare overlevde noen få timer.

Han forteller at han tok med seg den døde, vesle kroppen og en spade. Svøpeteppet ble kisten­ hennes.

– Hvordan reagerte de på ­boken?

– I boken sies det at mor er død, men det er hun ikke i virke­ligheten. Mor leste alle tekstene­ underveis, men da den var ­publisert, leste hun den ikke før etter flere måneder. Men min far leste den med en gang den kom ut. Og etterpå kom han til meg. Og han sa «takk». Det hadde jeg ikke forventet. På ingen måte. For han hadde jo ikke villet si noe. Men det var kanskje for vanskelig for ham å fortelle?