Å høre til eller dø

I tre år har det pågått et samarbeid mellom Norge og Polen for å løfte fram den jiddiske kulturarven. I går åpnet utstillingen «Jiddish for alle» på HL-senteret på Bygdøy. Utstillingen består av kunstverk fra elleve polske og norske kunstnere.

Den norske kunstneren Bente Kahan brenner for å formilde jiddisk kultur. Hun er initiativtaker og håper utstilingen vil få oss til å se på jiddisk som en del av vår egen kulturarv.

I en uke var hun med på å gi kunstnerne en innføring i og et møte med jiddisk kultur og historie i den polske byen Wrocław. Deretter jobbet de i en uke med å lage kunstverkene som nå kan ses på Villa Grande på Bygdøy.

Styggen på ryggen

Prosjektet er gjennomført i samarbeid med Det jødiske museet i Oslo, HL-senteret (Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter), Jødisk kulturfestival Trondheim og Franzisca Aarflot Productions.

Utstillingen ble åpnet av statsråd Vidar Helgesen. I sin åpningstale knyttet han utstillingen til den mobilisering han mener må til for å bekjempe antisemittismen. Han viste til en rekke undersøkelser som dokumenterer at antisemittiske holdninger lever over hele Europa. Han viste også til situasjonen i Norge der barn opplever å få ropt «jøde» etter seg i skolegården, som et skjellsord.

Mer enn halvparten av jødene i Norge har opplevd lignende, og nær 12,5 prosent av befolkningen nærer slike holdninger, ifølge ulike undersøkelser statsråden viste til.

Må bli bra

– Vi har bygget et stort forsvarsverk av lover, men det kan ikke alene forhindre antisemittiske holdninger. Vi må derfor mobilisere gjennom kunnskap. Vi kan ikke lovfeste holdninger. Vi kan ikke skape begeistring for mangfoldet gjennom lover og reguleringer. Men gjennom kunnskap og holdningskampanjer kan vi bekjempe all form for rasisme, sa Helgesen.

– Når kunstnere uttrykker seg gjennom malerier, tegninger og installasjoner etter en introduksjon til den jiddiske kulturen, er resultatet nødt til å bli interessant, sa han.

Mellom oss

Line With er en av de fire norske kunstnerne som deltar. Hennes verk er tegninger med spørsmål hengt opp på «karuseller». I en ettertenksom tekst skriver hun et brev der hun unnskylder seg for nærgående spørsmål. Hun savner jødene hun møtte og deres «seige robusthet og dyrekjøpte viten om historien».

«Synagogen er vakker, men den står der halvtom. Så mange av dere forsvant med tippeoldebarna sine. Andre har forlatt Europa, noen av dem for å leve i Midtøsten. Mellom oss sagt; hvem ønsker å leve i Midtøsten? Dere hører jo til her i Europa som deres tenkere, entreprenører, forskere og kunstnere har vært med på å skape! Hva ville vi vært uten dere? Vi trenger deres erfaringer og dere ord når vi går videre.»

Levende kultur

Kunstnerne besøkte både en konsentrasjonsleir, et museum og en jødisk kirkegård, men for kunstneren Kristi Grotmol var det møtet med den levende, jiddiske kulturen som ble avgjørende.

– Jeg ble veldig grepet av en kultur jeg knapt visste noe om fra før av. Jeg valgte å jobbe med det som er en møteplass og det som nærmest er en hellig handling i jødedommen, nemlig måltidet og bordet. Det lever videre, sier hun.

– Det ligger mange føringer når du som kunstner inviteres inn i et slikt prosjekt. Hva tenker du om det?

– Jeg opplevde ikke at jeg ble bundet. Det var en stor frihet og jeg opplevde ikke føringene i prosjektet som et problem, sier Grotmol.

Fant tonen

– Statsråden sa at det må komme noe godt ut av det når man setter kunstnere sammen. Er det slik?

– Det kan jo galt også, svarer Line With. – Men det som gikk så bra var at vi fant tonen i en felles interesse for det vi fikk høre. Det var ikke elleve egoer i full utfoldelse. Det ble mye samarbeid, men resultatet er elleve enkeltverk.

– Hva tok tak i deg?

– Jeg var skeptisk til å gå inn i et dogmatisk system. Mange sa imidlertid at spørsmålene er veldig velkomne. Mye av religionsutfoldelsen er å stille spørsmål uten å forvente å få samme svar. Kanskje er det noe av grunnen til så mange vitenskapsfolk er av jødisk bakgrunn. Jeg stilte alle de spørsmål jeg kunne, alle mine tegninger er spørsmål og refleksjoner jeg har gjort meg. De henger på baksiden av tegningene.

Høre til

– Blir det jiddiske med deg videre?

– Noe tar man med. Jeg ble jo så glad i å kalligrafere hebraiske bokstaver. Å lage kunst rundt tilhørighet og identitet vil jeg fortsette med. Hvilke betingelser settes for å høre til? Alle mennesker må høre til, ellers dør de. Mange kulturer og grupper knytter en stor regning til tilhørigheten. Jeg søker etter en tilhørighet der jeg tas imot med et «bare hør til».

– Møtte du det her?

– Ja, absolutt jeg fikk også være med på en jødisk sabbatsgudstjeneste. Ingen spurte hva jeg tenkte og mente, sier Line With.