40 dagers stillhet

– Det jeg merket sterkest da jeg kom tilbake etter å ha vært alene i førti dager, var hvor ufrie vi egentlig er, sier Kjell A. Nyhus.

Fengselspresten og forfatteren har nettopp gitt ut boken Førti dager og førti netter, som handler om hva han opplevde de førti døgnene han var alene på hytten sin i Gjevilvassdalen i Trollheimen.

Vi treffer ham på Litteratur­huset, like før boklanseringen. Nyhus ønsker seg en kopp kaffe, og vil sette seg inn i den stille delen av restauranten. Kanskje ikke så overraskende, siden han har tilbrakt store deler av det siste året i stillhet – først på fjellet, så på det lille arbeidsværelset sitt på Ottestad utenfor Hamar.

Tidsåndens malstrøm

Nyhus vokste opp i det han kaller en «fjell- og friluftsfamilie». Han leste tidlig Henry Thoreaus Walden, som han fant i farens boksamling. Etter hvert ble han prest, og nysgjerrig på den kontemplative stillheten i kloster­livet og i den kristne mystikken.

– Å søke stillheten har vært en måte å søke Gud på. Jeg tror nesten stillhet er nødvendig for å ha en personlig relasjon til Gud. Støyen i verden der ute kommer i veien for det vi kanskje egentlig lengter mot – Gud, og oss selv, sier Nyhus.

Men erkjennelsen er ikke så ukontroversiell som den kanskje høres ut, forteller Nyhus. Det er et kristent dilemma mellom det å søke Gud ved å vende blikket innover, og rollen som medmenneske, et ansvar som krever at man vender blikket og kreftene utover. Kunne han være en god troende dersom han forlot verden for å finne Gud? Spørsmålet ble en indre konflikt.

– Enkelte anklaget prosjektet mitt for å være et symptom på velstanden vi har i Norge. De sa at dette var noe jeg kunne unne meg, fordi jeg hadde dekket alle andre behov. I det lå det en indirekte anklage om at det jeg gjorde var egoistisk, at jeg lot verden fare mens jeg selv vendte blikket en annen vei. Det har vel egentlig mest gjort det klart for meg hvor ufritt vi står til å velge hvordan vi selv skal leve. Hvor sterk tidsåndens malstrøm faktisk er, og hvor like vi tvinger hverandre til å være. Vi kan velge mellom tretti ulike typer sjampo i butikken, men å velge annerledes der det virkelig gjelder, det koster, sier Nyhus.

LES OGSÅ: Innsatte på stille retreat med fengselsprest Kjell Arnold Nyhus

Drukner i verden

Mange frykter ensomhet. Men ensomheten er ikke bare vond, mener Nyhus. Forutsetningen er at det er noe man søker, ikke noe man er tvunget til. «Graden av frivillighet er en nøkkel til å forstå hvordan stillheten virker på folk» skriver Nyhus i boken, og peker på at i antikken var ensomhet noe mange intellektuelle etterstrebet. Det var en kilde til visdom. Men i dag blir ensomheten mistenkeliggjort og fryktet, «og vi forbyr oss selv adgang til den,» skriver han.

– Hvis vi skal innrede vårt eget mentale rom kan vi ikke fylles av stemmer utenfra i et kjør. Jeg tror all støyen gjør oss numne. Det er så mye ytre stimulans hele tiden at vi lar andre bestemme hvem vi skal være, i stedet for å tro på de signalene som kommer innenfra, sier Nyhus.

Nyhus forestiller seg at det moderne mennesket har en åpen trakt inn til sjelen. Ustanselig fosser verden inn og former jeg-et. Aldri blir det tid eller plass til at man kan finne ut noe om seg selv på egenhånd.

– Hvis jeg skal granske hånden min kan jeg ikke holde den helt inntil øynene. Da blir det bare et mylder av farger og uklare former. Jeg må holde den på en halvmeters avstand for å se den. Slik er det med verden også. Stillheten gir oss en slik distanse, sier Nyhus.

Alternativet er at vi blir absorbert og drukner i verden, mener han.

– Da finnes det ingen forhold mellom det den ytre og den indre verden, fordi selvet og verden er blitt ett. Og to ting som er det samme kan ikke være i en meningsfull relasjon. At stillheten gjør at du oppdager deg selv: jeg-et ditt, din egen indre verden. Dette ser man ikke når man bare er travel, sier Nyhus.

Naken

– Mange er kanskje redde for å bli borte i stillheten, som om man på en måte ikke finnes uten responsen fra verden omkring?

– Den redselen for å bli borte i noe, kjente jeg på. Jeg oppdaget at følelsen av hvem jeg var forandret seg, og utvidet seg. Når alle responser blir borte hvem er du da, Kjell, grublet jeg.

Han forteller at følelsen av hvem han var etter noen uker ble mindre stabil. Hvem var han uten de andre? Hvem var Kjell Nyhus, egentlig, når han ikke kunne kle seg i de kjente rollene som prest, ektemann, far?

– Jeg merket at jeg-et mitt kom i bevegelse. All den speilingen fra andre mennesker holder meg på plass i hverdagen. Man finner liksom sitt felt i grensen mot den andre, men når disse gjerdene blir borte, hva skjer da? spør han.

LES OGSÅ: Dostojevskij gir åndelig føde på retreat på Lia gård

I barndommen

I boken skriver Nyhus om en drøm han hadde på fjellet. En gutt dukket opp, og Nyhus løp etter ham i drømmen. Da han våknet ønsket han seg bare å fortsette å være sammen med guttungen. Etter hvert skjønte han at det var ham selv han hadde møtt i drømmen.

– Jeg møtte meg selv slik jeg var som barn. Da så jeg hvilke deler av den guttungen jeg kanskje ikke har tatt godt nok vare på. Han var så vital, hadde så mye skaperkraft og livsgnist. Det fikk meg til å skjønne at jeg kanskje har forsaket feil ting, sier Nyhus.

 – Måtte det bli en bok?

– Det spørsmålet har jeg plaget meg selv med, sier Nyhus og smiler vemodig.

– Var det fordi jeg ville skrive om det at jeg valgte å leve alene disse førti døgnene? Det finnes jo allerede så mange ord. Jeg merket at det viktigste kanskje er det man ikke kan si noe om. Stillheten fylte meg med noe uutsigelig. Men jeg tror jo jeg har en stemme i det store koret. At jeg liksom spiller mitt instrument i verdensorkesteret. På en måte må det være sant, fordi det er ingen andre som er akkurat meg. Så da skrev jeg. Jeg håper det klinger som en myk fløyte som spiller sammen med stillheten.