40-åringen ga viktig voksenopplæring til norske kirkeledere

Humorgruppa Monty Pythons film handler om Brian som lever på Jesu tid. Ufrivillig blir han utpekt til Messias og tilbedt av en tilhengerskare etter å ha gjort opprør mot romerske okkupanter i Judea.

Filmen raljerer livlig over drapsmetoder som steining og korsfestelse. Men på grunn av sluttscenen der Brian og et tjuetall andre henger på kors og synger «Always Look on the Bright Side of Life», forbød Statens filmkontroll i 1980 norsk kinovisning. Frykten var at filmen kunne oppfattes som en latterliggjøring av det religiøse symbolet korset og dermed rammes av straffelovens § 142. Den forbød å offentlig håne noens trosbekjennelse eller vise ringeakt for religiøse samfunns gudsdyrkelse.

LES OGSÅ: Kyss ble i 20 år sensurert fra film

Opphevet

Nå ble sensuren av Life of Brian opphevet senere samme år (i Irland skulle det ta åtte år). Den norske importøren fikk teologer til å se filmen. De mente at det ikke var noen god grunn for å forby den.

I dag er det vanskelig å fatte at filmen kunne skape slik furore. Kristne, iallfall de med anlegg for humor, forsto at Monty Python-gjengen angrep religiøs praksis og tullet med folks manglende evne til å bli enige om noe som helst. Det må troende tåle.

Redaktør Finn Jarle Sæle sa for 15 år siden til Klassekampen at det vil «være et kulturelt selvmord å fjerne blasfemiparagrafen». Da § 142 ble opphevet i 2015, gjentok han dette til Vårt Land. Likevel lever vi og kulturen vår videre i beste velgående. Gud klarer seg utmerket selv om kunstnere spotter ham. Eller menneskeliggjør ham, slik det skjedde i 1933 i skuespillet Guds grønne enger der Vår Herre ble framstilt på scenen som en lubben afroamerikaner. Straks krevde deler av kristenfolket å få stanset forestillingen. Arnulf Øverland tok til motmæle i foredraget Kristendommen, den tiende landeplage, men ble arrestert etter en anmeldelse fra indremisjonshøvdingen Ole Hallesby som mente at Øverland spottet den kristne tro.

Forfatteren ble frikjent for blasfemi i retten med henvisning til ytringsfriheten. I dag virker saken bare pinlig.

LES OGSÅ: – Barn og unge forstår ikke kristen satire

Troendes oppførsel

Guds etterfølgere bør ikke skrike opp om krenkelse – ofte er det dessverre troendes ukloke oppførsel som får ikke-troende til å raljere. Som i fjorårets film VampyrVidar der to regissører karikerte et kristenmiljø på Jæren. Det kunne skyldes selvopplevde erfaringer fra eget hjemsted.

Nå var det synd at filmskaperne ikke skrev et bedre manus. For filmen hadde tilløp til god satire i scenene der Vidar skal helbredes av menighetens pastor, og når han går til en psykolog som tar 1.200 kroner timen.

Autoritært

Hva har vi da lært siden 1979 om hvordan trossamfunn kan fremme respekten for det hellige?

Iallfall at den autoritære måten er dødfødt. 2000-tallet ga oss vrengebilder av hva det kan føre til når religiøse ledere bruker blasfemiparagrafer til å forby humor og kritiske utsagn. Striden om karikaturene av profeten Muhammed er et grelt eksempel, med attentatet mot satiremagasinet Charlie Hebdo som et avskyelig klimaks. Rapporter fra autoritære regimer der ateist-blogger kan straffes med døden, skremmer også.

Heldigvis roper ikke norske kirkeledere lenger på forbud mot filmer. Life of Brian ga viktig voksenopplæring. Det går ikke – hvis vi vil hegne om ytringsfriheten – å kneble kunstneriske uttrykk som framstiller religion satirisk. Troen på Gud og respekten for det hellige må få vokse fritt i menneskers hjerter, ikke lenes på autoritære krykker.

LES OGSÅ: Populærkulturen truer kirken