Det er så fjernt fra en norsk gymsal som det får blitt. Når ny pave skal velges, skjer det bak lås og slå, under enorme fresker i et kapell bygget på slutten av 1400-tallet. Men selv om denne måten å peke ut en leder på er annerledes enn det meste man finner ellers, er dette faktisk en av de eldste, kontinuerlige valgordningene som finnes:
– Dette med å stemme på hvem som blir biskop i Roma, er kjempegammelt, konstaterer Line Cecilie Engh, professor i idéhistorie og en kjenner av både Roma og middelalderens pavekirke.
Innenfor bymuren
Onsdag trer 133 kardinaler inn i Det sixtinske kapell i Vatikanet for å peke ut etterfølgeren til pave Frans, som døde 2. påskedag.
De stemmeberettigede entrer kapellet i en prosesjon, mens de synger den eldgamle hymnen Veni Creator Spiritus. (Norsk: Kom hellig ånd med skapermakt). Slik ber de om Den hellige ånds inspirasjon til å velge rett mann. Og så snart en av kandidatene har fått 2/3 flertall, vil folket på Petersplassen bli varslet ved at det slippes ut hvit røyk fra en pipe. Etter en stund vil en kardinaldiakon komme ut på balkongen og erklære «Habemus papam» – vi har en pave.
Det er faste rutiner som følges, og noe av dette er langt fra så gammelt som de fleste tror. Men selve hovedtrekkene i dagens valgordning, stammer fra 1100-tallet, forklarer Engh.
– Tidligere hadde man hatt ulike ordninger. Men på denne tiden ble det viktig å trekke opp et skille mellom den verdslige og åndelige makten. Og pavevalget ble da gjort til et internt anliggende, der keiseren ikke skulle ha noe å si.
Heretter var det kun kardinalene – det vil si prestene som bestyrte menighetskirkene innenfor Romas bymurer - som skulle avgjøre saken.
I dag kommer kardinalene fra hele verden. Men de har fortsatt sine titulærkirker i Roma, som understreker at dette er de lokale hyrdene som velger Romas biskop. For selv om paven regnes som øverste leder for 1,4 milliarder katolikker, er posisjonen hans knyttet til at han har sitt bispesete i Roma, og dermed regnes som St. Peters etterfølger.
Presset fram et valg
Pavevalget kalles gjerne for konklavet. Det er et navn som først ga mening på 1200-tallet. Ordet betyr nemlig «med nøkkel», og viser til at kardinalene låses inne når de stemmer.
Også dette har en historie: Da pave Klemens IV døde i 1268, gikk det nemlig 2 år og 9 måneder før kardinalene klarte å bli enige. Noen av dem var ganske fornøyde med situasjonen, og så ingen grunn til å forhaste seg, mens andre ble ganske irriterte, forklarer Line Cecilie Engh:
– Til slutt var det en av de romerske adelsfamiliene som tok grep og låste kardinalene inne i pavepalasset. Etter hvert ga man dem også stadig mindre mat og drikke. Og da gikk det unna!
En annen tradisjon – muligens den mest kjente av dem alle, ikke minst på grunn av at vi lever i en fjernsynsalder – er er den hvite røyken som skal signalisere at en av kandidatene har fått det nødvendige flertallet. Da Frans ble valgt til pave i 2013 var det derfor fire valg som endte i svart røyk før den hvite røyken steg til himmels utpå kvelden den 13. mars.
Det å brenne stemmesedlene har kardinalene riktignok gjort i århundrer. Men akkurat det å bruke hvit røyk til å meddele at en ny pave er valgt, til forskjell fra den svarte røyken som bare forteller at man har avgitt stemmer, er av langt nyere dato. Ifølge historikeren Frederic Baumgartner, begynte man med dette i 1914, altså for ni paver siden.
I starten brukte man våt halm for å skape den hvite fargen. Metoden skapte nok forvirring til at man i 1963 i stedet begynte å tilsette kjemikalier.
---
Pavevalget
- Valget av pave Frans’ etterfølger starter onsdag 7. mai. 133 kardinaler under 80 år kommer til å delta i valget. Omlag 80 prosent av disse er utnevnt av pave Frans.
- Det finner sted i Cappella Sistina, det sixtinske kapell, som er pavens huskapell i Vatikanet. Det ble oppført i 1473-81 for renessansepaven Sixtus IV.
- En kardinal var i utgangspunktet en tittel gitt til enhver prest som var permanent tilknyttet en kirke innenfor Romas bymurer. På 1000-tallet ble alle geistlige som var rådgivere for paven gitt denne tittelen, og på den måten fikk man også kardinaler som bodde permanent i Roma.
- I 1059 bestemte pave Nikolas II at bare kardinaler hadde stemmerett ved pavevalg, og dette ble bekreftet av et konsil i 1179.
---
Med tempelet som modell
Det er ikke Peterskirken, men Laterankirken, som er Romas katedral og pavens bispesete. Forløperen til Laterankirken ble reist under keiser Konstantin allerede på 300-tallet, og tidligere har valget både blitt holdt i Lateranet og en rekke andre plasser. Men da paven returnerte til Roma etter eksiltilværelsen i Avignon i Frankrike på 1300-tallet, flyttet han til Vatikanet. Og det sixtinske kapell var første gang åsted for et pavevalg i 1492.
Dette var da nylig reist som privatkapell for pave Sixtus (1471-1484), bygget etter bibelske mål med templet i Jerusalem som modell. Kapellet har vært permanent valglokale siden 1878.
Når det sixtinske kapell i dag er en turistmagnet, skyldes det ikke minst Michelangelos fresker. Kardinalene avgir derfor stemmene sine rett under en utbrodert framstilling av dommens dag.
– Er det tilfeldig?
– De fleste romerske kirker har alterdekorasjoner med en eller annen form for domsmotiv, svarer Engh, og holder frem:
– Men egentlig er det lite som er helt tilfeldig i Den katolske kirke. Det er sjeldent superregissert, men kunsten, arkitekturen og teologien utgjør noe organisk. Og når kardinalene legger ned stemmesedlene sine under disse freskene, plasserer de seg inn i denne tidslinjen, der paven, fram til Kristus kommer tilbake, blir sett på som hans stedfortreder på jord: Vicarius Christi.
Fryktet ny parkinsonpave
Før dette skjer har den pavelige seremonimesteren ropt «Extra omnes» (alle, ut!), og dørene til det sixtinske kapell er blitt stengt. Hva som skjer på innsiden, vet man mindre om. Taushetserklæringer ellers i samfunnet blir småtterier i forhold:
– Du blir jo ekskommunisert, altså bannlyst, hvis du snakker, sier Engh.
Likevel siver ett og annet ut. Som at kardinal Martini i 2005, da Joseph Ratzinger ble valgt til pave Benedikt, hadde fått mange stemmer, men anbefalte følgerne sine å stemme på Ratzinger fordi han selv nylig hadde fått en parkinsondiagnose. Han hadde sett pave Johannes Paul II bli svakere og svakere, og fryktet for å bli en ny parkinsonpave, beretter Engh.
Verken italienere, eller alt for unge kandidater som risikerer å sitte like lenge som pave Johannes Paul II gjorde, har stått så høyt i kurs ved de siste valgene. Så hva er det kardinalene vil se etter denne gangen?
– Det viktigste er nok teologisk soliditet. De ønsker nok også kontinuitet fra Frans, som var genuin og sjarmerende. Samtidig tror jeg de leter etter en med tydelige administrative evner. For det er endel å rydde opp i, og til det trengs en sterk administrator, oppsummerer Engh, og konkluderer med at kardinal Pietro Parolin derfor burde være et sterkt kort. Han er Vatikanets statssekretær.
Det viktigste er nok teologisk soliditet. De ønsker nok også kontinuitet fra Frans, som var genuin og sjarmerende. Samtidig tror jeg de leter etter en med tydelige administrative evner
– Men det er nesten aldri favoritten som blir pave... Og det viktigste er det som en italiensk nonne sa i et intervju jeg hørte: Det er jo ikke kardinalene som stemmer, men Den hellige ånd, avslutter Engh.
