– Det er så mange som meg som bor i Norge, som er norske, men som kommer fra en annen historie enn den man blir lært på skolen, sier Rana Issa.
Hun gir nå ut memoarboken Tung tids tale (Press forlag) for å få frem nettopp en av disse historiene. Issa kommer fra Libanon, med libanesisk far og palestinsk mor. Det var først da hun selv ble mor at hun dro til Norge. Hun fikk nemlig barn med en norsk mann, og i Libanon får ikke barna statsborgerskap på bakgrunn av moren. Barna ville dermed vokse opp papirløse i Libanon med en usikker fremtid i møte så fort de fylte 18 år.
Eller så kunne de flytte til Norge og vokse opp i det samfunnet de også hadde statsborgerskap i.
Vil fortelle en norsk historie
Først da Rana Issa flyttet tilbake til Libanon i 2016, etter ti år i Norge, tok hun til seg norsk som sitt eget språk. For å opprettholde barnas språk, begynte Issa å snakke norsk med dem.
– Det var en oppdragelse som nesten bare måtte skje i utlandet.
Siden moderniteten har vi vokst opp i en verden som har frakoblet seg totalt fra det spirituelle
— Rana Issa, forfatter
Selv om Issa har skrevet mye fra før, lengre tekster på arabisk og kortere tekster på norsk, er dette første gang hun skriver en hel bok på det norske språket. Hun ville skrive en historie som hører til den norske, både gjennom utenrikspolitiske koblinger til Libanon og gjennom de mange nordmenn med arabisk bakgrunn.
– Norge har vært i Libanon på 80- og 90-tallet med FN-soldater. Og så er det fortsatt norsk tilstedeværelse i Palestina.
Bibeloversettelser
Doktorgradsavhandlingen til Rana Issa handler om arabiske bibeloversettelser. Hun forteller at hun vokste opp i en sekulær familie i Libanon, men gikk på en kristen skole. De religiøse tekstene var overalt rundt henne i Libanon. Ikke bare fysisk i bokhyllene til foreldrene, men i kulturen og i landskapet. I memoaren beskriver hun blant annet en vandring på Mosesfjellet i Libanon.
– Men selv om mange er religiøse, så lever vi ganske fjernt fra det spirituelle, mener Issa.
– Også i Libanon?
– Overalt i verden.
Én ting er sekularismen, som forstår seg som en motsetning av religion. Issa mener det sekulære er like religiøst som religionen.
– Men med sekularismen har også religionen blitt mer og mer politisert.
---
Ny memoirbok
- Tung tids tale - Et familieportrett (Press forlag) er Rana Issas første bok skrevet på norsk.
- Tittelen er hentet fra Halldis Moren Vesaas’ dikt med samme tittel.
- Hun har tidligere publisert bredt på engelsk og arabisk.
- Rana Issa er forfatter, oversetter og kunstnerisk leder i Masahat, forening for arabisk kunst og kultur i eksil i Oslo
- Hun har en doktor grad i kulturhistorie fra Universitetet i Oslo på en avhandling om bibeloversettelser til arabisk på 1800- og 1900-tallet.
---
Den kvinnelige mystikken
Kvinnene har stort fokus i memoaren til Issa, og hun beskriver en økning av vold mot kvinner i Libanon de siste tiårene. Hun trekker frem det arabiske språket, der stammen av et ord kobler det sammen med andre. Ordet for mor deler stamme med analfabeten, og med slavekvinnen. Men også med ordet for nasjon. Patriarkatet gjør at kvinnene lengter til noe friere.
– Når vi snakker om «mor», «nasjon», å være «analfabet» og å være «slave», så henger det sammen.
Kvinnelig arbeid har ikke en økonomisk verdi
— Rana Issa, forfatter
Det er språket som binder dette sammen. På arabisk kommer disse ordene nemlig fra samme språklige stamme
– Boka er jo en utforskning av hvordan de henger sammen. Det er en universell struktur i hvordan kvinnearbeid blir sett på. Det er nedvurdert. Husmorarbeid er nedvurdert i en kapitalistisk patriarkalsk struktur, hvis man tenker finansielt. Kvinnelig arbeid har ikke en økonomisk verdi.
Spirituell verdenskrise
Tilbake til at verden har fjernet seg fra det spirituelle.
– Det er en verdenskrise. Og en av de største krisene vi lever i.
– Hva er dette spirituelle som vi mangler?
– Ikke alt kan bli forklart gjennom materialitet og vitenskap. De energiene vi har og hvordan vi påvirker hverandre.
Rana Issa trekker frem den amerikanske forfatteren James Baldwin.
– I et av hans dikt sier han at når vi ber, så ber vi ikke til en Gud som er utenfor oss. Vi ber til hverandre, fordi det er vi som er religionen. Det er vi som er spiritualiteten som må bevares, og som kan holde oss alle sammen i fellesskap.
Ikke alt kan bli forklart gjennom materialitet og vitenskap
— Rana Issa, forfatter
Heller sjørøvere enn Jesu etterkommere
Når vi spør om tro, svarer Issa at det hun tror på er fellesskapet mellom mennesker.
Selv om faren var sekulær, hevdet han at familien deres stammet fra selveste Jesus. «Issa» kan bety nettopp Jesus. Først da familien ankom Libanon, ble de muslimske, mente han.
– Jeg tror det var pappa sin måte å lære oss at folk kan konvertere. Og at man ikke trenger å ta sin religiøse identitet for gitt, sier Rana Issa.
Personlig likte hun ikke idéen om å sette seg selv i slekt med en som Jesus. Hun fant også ut at familien var sjøfarere og mest sannsynlig muslimske lenge før de kom til Libanon. Rana Issa og sønnen hennes bestemte seg for at de kom fra en slekt med sjørøvere. Den varianten foretrakk de begge.
– Hvorfor likte du det bedre enn at dere var Jesu etterkommere?
– Fordi jeg synes det er noe farlig med å trekke identiteten sin så langt tilbake i tid. Det er mytologi. Det kan bli en gjendiktning av ting som har skjedd i verden tidligere for å gi nytte til en politisk interesse i nåtiden.
Issa ser også denne koblingen som farlig i Netanyahus og det israelske statsstyret sin sionisme.
– De menneskene som står for folkemord i Gaza og på Vestbredden må i retten hvis vi skal ha en mer rettferdig verden. Det som skjer i Israel/Palestina nå setter en presedens enda en gang, for folkemord. Vi må ha mer åpne, mer inkluderende og mer demokratiske maktstrukturer.
Hjalp familien ut av Gaza
Issa forteller at hun har familiemedlemmer som var på Gaza da krigen brøt ut. På egenhånd har hun samlet inn penger for å få dem over til Egypt, men fremdeles er de i et slags limbo der. Det er vanskelig å få noen fra Palestina videre til andre land.
– De er familie, og jeg passer på dem. Jeg har kapasitet til å ta den biten, men det gjør noe med forholdene. Fordi det blir et maktforhold som er vanskelig å håndtere.
Rana Issa har besøkt familien flere ganger i Egypt. Maktubalansen kan gjøre det vanskelig å skulle ha intimitet med dem man har en makt over. Men Issa mener de har fått det til.
– De har overlevd folkemord og lever veldig prekært i Egypt. Allikevel klarer de å åpne sine hjem og hjerter for å ta imot oss som familie.
Konflikten forfølger deg uansett
— Rana Issa, forfatter
Forelsket i Libanons natur
Sammen med kjernefamilien vokste Rana Issa opp i den sørlige delen av Beirut. De vokste opp i et fint hus, forteller hun. Det huset finnes ikke lenger i dag.
– Vi hadde en svær appelsinhage ved huset. Det var fint for et barn å vokse opp der. Men sånt forandret seg gjennom borgerkrigen. Du ser et sted forsvinne.
Faren ble aktiv i borgerkrigen. Han blir også en del av den palestinske frigjøringsbevegelsen. Når det var våpenhvile tok faren med seg datteren til fronten.
– Konflikten forfølger deg uansett. Jeg tror det var det pappa tenkte da han tok meg med. Beirut var ikke noe mindre farlig enn å dra til Sør-Libanon.
Don Quijote og Sancho Panza
– Du beskriver samtidig faren din som en «Don Quijote»-karakter? At han også slåss mot vindmøller. Og du blir «Sancho Panza», som må passe på ham?
– Det er jo en litt sånn artig dynamikk i det alvoret. Foreldrene mine var veldig unge da de fikk oss. Så da er de litt mer usikre når de skal oppdra barn, ikke helt på plass. Da måtte vi oppdra dem også.
Selv tok Rana Issa med seg sine barn til Libanon, der de bodde i tre år før de vendte tilbake til Norge. Barna fikk også forelske seg i naturen og kulturen.
– Du skriver at barna dine får et enda vakrere forhold til Libanon enn deg?
– Riktig. Fordi de er barn trenger de ikke å håndtere systemet på samme måte som en voksen. Så de får bare de gode bitene. De får fellesskapet, slektninger, venner. De ser et sammensatt samfunn som passer veldig på hverandre. Det er ganske annerledes enn Norge på den måten.
