Hvilken rolle kan litteraturen spille i den nye politiske verdenssituasjonen? Vårt Land benket seg på en kafé ved Akerselva for å diskutere dette spørsmålet med en av landets ledende forfattere.
Linn Ullmann jobber for tiden med et større bokverk som tar utgangspunkt i bibelverset fra Matteus om de fem dårlige og de fem gode jomfruene. Verket i flere bind inkluderer både skjønnlitteratur, essay, reiseskildring og historie.
Ullmann har i arbeidet med verket reist mye rundt i Europa og var nylig i Italia. Der møtte hun en amerikansk professor i kjønnsforskning som bekymret seg over hvordan det amerikanske samfunnet rammes av Trumps politikk, både innenfor akademia og domstolene. Selv hadde professoren av ren frykt skiftet tittel fra professor i kjønnsstudier til professor i «studier av det feminine og det maskuline».
– Det er store institusjoner som rammes hardt. Og selv i deler av den liberale pressen i New York er de voldsomme protestene fraværende, sier Ullmann.
Nært knyttet til USA
Den norske forfatteren har nære bånd til USA. Hun vokste opp i landet, gikk på skole og studerte der. Hun har i tillegg venner og kolleger i USA. Ullmann forteller om et land som er rammet av sjokk og frykt.
Dette var også noe hun nylig snakket med amerikanske professoren om, at sjokket og frykten bryter ned motstand og skaper forvirring og apati.
– Den kollektive hjernen går i frys – en klassisk angstreaksjon, sier Ullmann.
Den siste tiden har forfatteren begynt å legge merke til alle ordene som forsvinner. En lang liste av ord skal være fjernet fra informasjonspamfletter og på institusjonelle nettsider i USA, ifølge New York Times og PEN America. Ordene er med andre ord rødflagget under den nye amerikanske administrasjonen.
– Når du snakker om ord som forsvinner, får jeg en assosiasjon til George Orwells roman 1984. Der finnes det egne departementer som arbeider for å knuse og fjerne ord?
– Jeg er i en lesegruppe og vi leste nettopp 1984 om igjen. Ikke bare er den er spot on om den verden vi lever i nå, men denne gangen la jeg særlig merke til Orwells beskrivelser av det sensuelle – av menneskelig nærhet og seksualitet, om den sårbare kroppen, om naturen, om forskjellige former for stillhet. Han skriver ikke bare om diktaturets anatomi, men om alt som går tapt når tyranniet tar overhånd, sier Ullmann.
Den kollektive hjernen går i frys
— Linn Ullmann, forfatter
– Folk er utrolig redde
Et sentralt begrep fra Orwells bok er «nytale» – eller «nysnakk», som det heter i den nye norske oversettelsen av engelske «newspeach». Dette fenomenet gjør seg gjeldende også i vår tid, påpeker Ullmann, som når stormingen av den amerikanske kongressen av Trump ble omtalt som «kjærlighetens dag».
– Det skjer nå. Vi lever midt i det, sier forfatteren.
Hun tror mange mennesker i USA er redde for å si fra på grunn av represalier.
– Personlig føler jeg ingen trang til eller ønske om å reise til USA nå. Folk er så utrolig redde. Og forfattere kan plutselig ikke skrive det de vil, sier hun.
Optimisten i henne sier at situasjonen vil snu. Hun peker på at politikere som Bernie Sanders og Alexandria Occasio-Cortez er aktive motstemmer til det republikanske flertallet i kongressen, og at folk har begynt å ta til gatene for å demonstrere mot Trump og Musk.
– Det finnes mange motkrefter. Kanskje vil det også endre seg noe når børsene stuper, turistene ikke vil komme lenger og folk begynner å merke det på lommeboka. Men de første månedene av Trumps andre periode har vært preget av en merkelig stillhet og motstandsløshet, sier Ullmann.
– Hvilke følelser kjenner du på selv?
– Raseri, avmakt, redsel og vantro. Hvordan kan man yte motstand? Det som skjer i USA, påvirker oss alle – måten vi bruker språket på, hvordan vi omtaler hverandre og hvordan vi snakker om klima, migrasjon og pandemi.
Litteraturens rolle
Vi kommer inn på Stefan Zweigs bok Verden av i går, som har visse paralleller til samfunnsutviklingen i USA og Europa i senere tid. Filosofen Henrik Syse er blant dem som har trukket linjer fra den nåtidige verdenssituasjonen og tilbake til 1930-tallet. Ullmann trekker selv frem Virginia Woolf, som også skrev på denne tiden.
– Mannen hennes, Leonard, var jøde. Hun beskriver blant annet hvor skremmende det var å bli hilset av små barn i naziuniformer da de reiste fra Østerrike og inn i Tyskland. Ved en grensepost blir de sluppet forbi fordi vakten liker den vesle apekatten de har med seg på turen, forteller den norske forfatteren.
– Hvilken rolle kan litteraturen spille i dagens politiske verdenssituasjon?
– Det litteraturen virkelig kan være, er en hukommelsesbank. Du nevner Stefan Zweig, jeg nevner Virginia Woolf, ikke sant? Dernest tror jeg at vi skal skrive ny litteratur med alle ordene som forsvinner fra det engelsk språket, jamfør listen i New York Times som for eksempel «sårbar», «historisk», «tilhørighet», «kjønn», «identitet», «immigrant», «aktivist», «kvinne» – og en haug med sammensatte uttrykk med ordet «miljø» i seg. Dette skal jeg forresten gi i oppgave til skrivekursdeltakerne mine, sier Ullmann.
– Vi burde jo ta de forsvinnende ordene i bruk på alle måter vi kan, det er også en form for motstand: Vi kan skrive dem, synge dem, oversette dem, tegne dem, spille dem, henge dem opp på lyktestolper og oppslagstavler.
Det litteraturen virkelig kan være, er en hukommelsesbank
— Linn Ullmann
Forfattere å merke seg
Videre trekker Ullmann fram noen forfattere hun mener er viktige å følge med på i dag. Amerikanske Rebecca Solnit er en av dem, norske Mona Høvring en annen. Hun peker også på den skotske forfatteren Ali Smith.
– Smith skriver om overvåking, kjønn, språk, og det sårbare mennesket. Hun er en av de beste politiske forfatterne i Europa i dag, sier Ullmann.
George Orwell og Virginia Woolf er allerede nevnt. Ullmann har også en rekke andre navn på radaren av forfattere som skriver relevant for vår tid, med tematikker som krig, pandemi, korrupsjon, diktatur, miljø, migrasjon og deportasjon. Hun viser samtidig til temaer knyttet til vår kollektive mentale helse, som utestenging og innestenging, distraksjon og oppmerksomhet og ensomhet kontra fellesskap.
– Blant aktuelle forfattere, både levende og døde, er Hanna Arendt, Susan Sontag, Solvej Balle, Dag Solstad, Rachel Carson, Anne Carson, Rachel Cusk, Hélène Cixou, Virginie Despentes og Inger Christensen. Jeg vil også nevne den kristne mystikeren Julian av Norwich, som jeg leser mye av for tiden, og to yngre poeter: ukrainske Artur Dron og palestinske Mosab Abu Toha, sier Ullmann.
Dette omfattende feltet av navn har hun større tro på enn å skulle peke på «den store europeiske forfatteren» av i dag. Vi trenger mangetydighet og skriving i fellesskap, mener hun.
Inspirert av Bibelen
– Blir du selv, som forfatter, påvirket av verdenssituasjonen?
– Ja, selvfølgelig! Nå skriver jeg jo på et bokprosjekt som spenner over tusen år med europeisk historie, om kvinnelige kunstnere som lever i ulike former for endetid. Og altså med utgangspunkt i bibelfortellingen om de ti jomfruene, som handler om verdens ende.
I bibelfortellingen har fem av jomfruene, de dårlige, glemt å ta med seg ekstra olje til lampene sine. Dermed blir de låst ute når brudgommen kommer.
– De dårlige jomfruene er jo som de fleste av oss, for det er ikke mulig for oss å være forberedt på alt. Alle sammen, enten det er personer eller nasjoner, har vi noe vi ikke har sett, noe vi ikke har tenkt på, sier Ullmann.
– Har du beredskapslager?
– Ikke så mye. Vi har litt innimellom, men så bruker vi det opp. Jeg identifiserer meg med de dårlige jomfruene. Jodtabletter har jeg aldri. Men hver dag tenker jeg at vi må ordne opp i dette, samtidig som det også føles absurd. Hvor skal man ha alt sammen?
Bruker dikt som motstandskraft
– Er du bekymra for framtida?
– Ja, veldig. Mest for at sammenhengene forsvinner. Samtalene forsvinner. Motsetningene forsvinner. For at det ikke blir mulig å kommunisere mer. Og nå har vi ikke engang nevnt kunstig intelligens, sier Ullmann.
Selv finner hun håp og motstandskraft i å henge opp dikt på lyktestolper i nabolaget der hun bor.
– Av og til ser jeg folk som stopper opp foran diktene og leser dem. Det ligger mye håp i det.
Den norske forfatteren mener det er viktig at vi hegner om alvoret. Ikke alvor uten humor, men likevel: noe som går ut over det lettvinte og overfladiske.
– Når vi snakker om alvor, blir det lett selvhøytidelig eller tyngende og mørkt. Men litteraturen er et sted jeg kan gå for å finne alvoret, som den danske poeten Pia Tafdrup har sagt.
Den nylig avdøde Dag Solstad er et eksempel på en forfatter som inkluderte alvoret samtidig som det tar opp i seg humoren.
– Solstad var jo en mystiker som skrev om tro og tvil – og om Gud. Om tidsånden, savn og fellesskap. Det er disse tingene som gjelder nå, i en tid hvor vi opplever så mye frykt, sier Ullmann.
– De gangene jeg har mulighet til å velge mellom frykt og frihet, velger jeg frihet.
---
Linn Ullmann
- Norsk forfatter
- Født 1966
- Debuterte med Før jeg sovner i 1998
- Har siden gitt ut en rekke kritikerroste romaner, senest Jente, 1983 (2021), som også ble en bestselger
---
