Kultur

Oppfordrer frikirker til å preke over kirkeårets tekster

PREKEN: Det har skjedd en profesjonalisering av prekenen i frikirker og karismatiske kirker, sier Terje Hegertun. Men han mener det ville vært mye å hente på å bruke kirkeårets tekster som alternativ til «tema-prekener».

– En av skattene ved den frikirkelige forkynnelsen er det litt spontane, og det å krydre en preken med personlige erfaringer.

Det sier Terje Hegertun. Han er professor emeritus ved MF Vitenskapelig høyskole, og en av landets fremste eksperter på pinsebevegelsen.

Hegertun har også fulgt nøye med på prekendebatten som pågår i Vårt Land. Og han peker i dette intervjuet både på flere utviklingstrekk – og et savn – når det gjelder prekenen i de pinsekarismatiske kirkene, som er de han kjenner best.

Hegertun konstaterer at prekenidealene har endret seg i en rekke kirker på grunn av utveksling og dialog mellom kristne.

– Frikirkeligheten har hatt mange gode forkynnere. Men jeg synes frikirker og karismatisk pregede miljøer har hatt en betydelig utvikling de siste årene, som gjør at skillet mellom prekenen her og i andre kirkesamfunn er blitt mindre.

---

Prekendebatten

  • Hva er god preken? Hva må prestene gjøre mer og mindre av? Debatten går i Vårt Land etter kommentaren «Fem tips til ei betre preike» av kulturredaktør Lars Petter Sveen.
  • Prekenlærer ved Universitetet i Oslo, Sivert Angel, ber prestene om å bli mer nøkterne i stilen, og ikke prøve å snakke direkte til følelsene til kirkegjengerne.
  • Den danske forskeren Marlene Ringgaard Lorensen tror prekenen kan spille viktig rolle i vår tid, og oppfordrer prester til å la seg inspirere av forfatterne.
  • Terje Hegertun er ekspert på pinsebevegelsen. I dette intervjuet oppfordrer han frikirkene til å ta i bruk kirkeårets tekster som utgangspunkt for prekenen.

---

Profesjonalisering

En viktig tendens, ifølge Hegertun, er at det har skjedd en profesjonalisering av prekenen i miljøene som han både har forsket på og kjenner godt personlig.

– Den karismatiske prekenen har tradisjonelt vært preget av spontanitet. Men i dag jobbes det intensivt med form og innhold. Prekenen tas ytterst seriøst, og det er ikke uvanlig at det ligger et par dagers arbeid bak en preken, sier Hegertun, og utdyper:

– Jeg ser dette som uttrykk for en generell profesjonalisering. Predikanten kommer ikke lenger med et lite notat på innerlomma, men stiller grundig forberedt. Det handler blant annet om respekt for forsamlingen som gir av sin tid.

– Går det på bekostning av spontaniteten?

– Det er sikkert alltid noen som vil gi uttrykk for det. Men jeg tror det ligger innvevd i kulturen at man skal ha en åpenhet for å lytte til Gud, både når man som predikant forbereder prekenen, og der og da når den holdes.

Predikanten kommer ikke lenger med et lite notat på innerlomma, men stiller grundig forberedt.

—  Terje Hegertun

Savner kirkeårets tekster

På ett punkt skulle han likevel gjerne sett at frikirkeligheten i større grad lot seg utfordre av måten det prekes på i Den norske kirke og andre eldre kirkesamfunn. Det gjelder bruken av kirkeårets tekster.

Dette er et system med røtter tilbake i oldkirken. Det går ut på at man leser bestemte tekster på bestemte dager gjennom året, og at presten tar utgangspunkt i disse når han eller hun preker.

– Jeg synes det er noe fint med det. Kirkeårets tekster representerer en årsrytme og en lang kristen tradisjon. Og systemet utfordrer prestene til å jobbe med tekstene på en utviklende måte. Så jeg kunne tenke meg at flere frikirkemenigheter tok det i bruk, for eksempel som et forsøk, sier Hegertun, og legger til at det allerede finnes økt bevissthet rundt dette i frikirkemiljøer, på den måten at pastorene henter inspirasjon herfra.

Velger temaprekener

Alternativet som har gjort seg gjeldende i frikirkene, og som Hegertun ser som en tendens, er at man satser på «temaserier» eller «prekenserier».

Da organiseres prekenene over en gitt tid rundt bestemte temaer, eller bestemte bibelbøker. Man setter for eksempel av fire søndager til å snakke om håp, eller et halvår til å snakke om Apostlenes Gjerninger. Hegertun tror dette har oppstått for å sikre forutsigbarhet, og hindre at prekenen bare følger predikantens personlige innskytelser.

– På den måten ivaretas en bredde. Men dette erstatter likevel ikke det fokuset som kirkeårets tekster har på evangelietekstene. For min del er dette et savn, sier han.

– Hva er utfordringen med å ta utgangspunkt i temaer?

– Det gjenspeiler lett det til enhver tid aktuelle, og kan fort bli litt utvelgende. Da blir det predikanten som taler gjennom teksten, istedenfor at tekstene taler gjennom predikanten. Det kan også bli gjentakende. Og av og til har jeg tenkt at «dette hørte jeg også om i forrige temaserie», sier Hegertun.

Men han legger til at temaprekenene også har styrker:

– For det graves av og til dypt. Og man får nye perspektiver.

Ønsker lange prekener

Og det kan være en fortrinn ved frikirkeprekenen at de varer forholdsvis lenge, mener Hegertun. Han nevner at i hans egen menighet, Filadelfiakirken i Oslo, har han møtt flere ikke-pinsevenner som sier at de kommer fordi de setter pris på forkynnelsen – inkludert varigheten. De synes prekenen i Den norske kirke blir for korte, ifølge Hegertun.

Han forteller at pastorene i denne kirken jobber med følgende spørsmål når de forbereder en preken: For det første: Hva er det teksten sier? For det andre: Hvordan ble den forstått av de første tilhørerne? Og for det tredje: på hvilken måte utfordrer og berører teksten meg og mitt liv, midt i min egen samtid?

Og han kaster seg med det inn i debatten om følelsenes plass i prekenen:

– Folk kommer med hele seg til en gudstjeneste, noe som inkluderer både lengsler, følelser og ulike livsstemninger og troserfaringer. I det hele tatt tror jeg folk kommer til gudstjeneste for å la seg berøre, og kanskje også bli utfordret og forstyrret. Men da må også formidleren ha latt seg berøre.

Folk kommer til gudstjeneste for å la seg berøre, og kanskje også bli utfordret og forstyrret. Men da må også formidleren ha latt seg berøre

—  Terje Hegertun

– Følelser gir gjenkjennelse

Debatten oppsto da Sivert Angel, som er professor og prekenlærer ved Universitetet i Oslo, sa i Vårt Land at søndagsprekenene i Den norske kirke burde bli mer nøkterne, og at «det å formidle religiøse opplevelser direkte», ikke burde ha noen plass der.

Det skapte diskusjon både her i avisen og på sosiale medier. Vidar Mæland Bakke, prest i Gand menighet i Sandnes, spurte på Facebook om ikke idealene hadde forandret seg, og at han selv hørte til en generasjon som hadde «lånt mer av bedehuset og de frikirkelige i en større frimodighet på å formidle det personlige vitnesbyrdet».

– Påvirkningen går begge veier, bemerker Hegertun, som er uenig i at prestene bør unngå å snakke til følelsene.

– Når dette brukes riktig, kan det gi gjenkjennelse, sier han, men skyter også inn at prestene må unngå å bli for subjektive, noe som kan skape avstand til tilhørerne.

Og han nevner at en forberedt preken som snakker til det rasjonelle i mennesket har et bibelsk forbilde: Paulus skriver i brevet til menigheten i Korint at «når menigheten er samlet, vil jeg heller si fem ord med forstanden så jeg også kan lære andre noe, enn tale tusenvis av ord i tunger.»

«Jeg er blitt svanger med en tekst»

Pinsebevegelsen oppsto i USA på starten av 1900-tallet, og kom til Norge ikke lenge etterpå. I dag er pinsemenighetene regnet som det tredje største kirkesamfunnet i Norge.

– Hvilket prekenideal fantes da bevegelsen ble grunnlagt?

– De var ispedd personlige vitnesbyrd, og det som forkynneren opplevde at Gud hadde sagt til ham eller henne personlig. Frikirkeligheten befant seg også i noe opposisjon til alt som hadde med statskirkelighet å gjøre, og det inkluderte sikkert også dette med å tale over kirkeårets tekster.

Han sier det sentrale hensynet var at predikanten skulle ha frihet til å preke over det som «Gud har lagt på mitt hjerte», og forteller at Morgan Kornmo (1925-2010), en av 1900-tallets mest betydningsfulle predikanter, kunne si ting som «Jeg er blitt svanger med en tekst» eller at «et ord kom til meg».

– Det var ingen som hadde fortalt ham at han skulle tale over akkurat dette bibelordet, men han kjente på en Gudstiltale, og han kunne bruke en uke eller to på å tenke på det, før det materialiserte seg i en preken, forteller Hegertun.

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Mer fra: Kultur