Filmer, krimbøker og mote – gotikkens måneskinnsbleke estetikk viser seg med jevne mellomrom i populærkulturen. Siste svarte knopp på greinen er Nosferatu, nyinnspillingen av den gamle vampyrgrøsseren fra 1920.
I løpet av året vi har foran oss, ventes dessuten en ny filmversjon av Bram Stokers Dracula. Neste år står Emily Brontës gotiske klassiker Wuthering Heights for tur, med Hollywood-stjernen Margot Robbie i hovedrollen.
Også i bildekunsten feires impulsene fra gotikken: I slutten av februar åpner utstillingen Modern Gothic på Nasjonalmuseet.
Er vi kanskje litt ekstra svake, akkurat nå, for fortidens dunkle haller, blodsugende vesener og høye spir?
Gamle mønstre om igjen
Dragningen mot det mørke og irrasjonelle er, om ikke annet, høyst menneskelig, fremhever Marie Nedregotten Sørbø, som er professor i engelsk ved Høgskolen i Volda og har forsket på 1700-tallsromanen.
– Min umiddelbare tanke, når jeg ser nye gotiske filmer, teaterforestillinger eller bøker, er at det er gammelt nytt. Dette er ikke til forringelse, for jeg liker det som er gammelt, sier Sørbø.
Hun minner om hvordan ulike kulturuttrykk påvirker hverandre gjennom århundrene, slik at vi kan kjenne igjen mønstrene.
– Vi er ikke så nye og annerledes som vi tror, legger hun til.
Den gotiske romanen oppsto i England på midten av 1700-tallet. Den var helt fra starten av opptatt av det mørke og nifse, det som ikke tålte dagens lys.
– Gotiske fortellinger er gjerne interessert i å beskrive det litt ekstraordinære, motsatsen til den grå hverdagen. Vi skal ned i kjelleren, inn i mørke borger eller opp på loftet, også metaforisk: Gotikken utforsket mørke sider ved menneskets sjeleliv.
Heller fortid enn nåtid
Briten Horace Walpoles var først ute med å bruke ordet gotisk om litteratur, og da om sin egen ridder- og spøkelsesroman The Castle of Otranto fra 1765. Gotikk viste her til interessen for middelalderen, forteller Sørbø.
Fortiden er i det hele tatt en yndet kulisse i gotiske romaner, og handlingen kunne gjerne foregå i fremmede land, som Italia eller Frankrike. Dette ser vi hos forfatteren Ann Radcliffe (1764–1823), som skrev en serie svært populære gotiske romaner.
– Det var fritt frem for forfatterne å fantasere, uten å trenge å bry seg om sin egen tid, sier Sørbø.
Også klassemessig holdt romanene seg gjerne i et visst sjikt: I den gotiske litteraturen møter vi grever og baroner – eller til og med gale professorer, som i Mary Shelleys Frankenstein (1818).
Gotikken utforsket mørke sider ved menneskets sjeleliv.
— Marie Nedregotten Sørbø, professor ved Høgskolen i Volda
Jane Austen ironiserer over slike typiske, gotiske motiver i Northanger Abbey fra 1818. I 2022 ble romanen utgitt i Skalds klassikerserie, i Sørbøs oversettelse.
– Austen hadde selv lest seg dypt inn i sjangeren, men hun bestemte seg for å fjerne seg fra den og å skrive om virkeligheten i stedet, forteller Sørbø.
Slik kan man forstå Austens forfatterskap som en overgang mellom gotikken og den realistiske romanen, som ble veldig utbredt på midten av 1800-tallet, fortsetter hun.
– Samtidig ser vi at sjangrene stadig blander seg: Det som i hovedsak forstås som realistisk litteratur, hadde også romantiske, gotiske motiv, som hos Charles Dickens.
Frankenstein og fantasy
Gotikken har altså vært der som en understrøm i litteraturen siden 1700-tallet. Janne Stigen Drangsholt, professor i engelsk litteratur ved Universitetet i Stavanger, peker på hvordan gotikken, med Shelleys Frankenstein, skled over i science fiction, som senere også ble en svært populær sjanger.
– I vår tid er det blitt mer fantasy, og den har sterke gotiske elementer i seg.
Også krimsjangeren henter mye fra gotikken, fortsetter Drangsholt, som kaller Jo Nesbøs krimbøker «100 prosent gotiske».
Følelsen av å se bakover, se på hva vi gjorde galt, er sterkt til stede nå
— Janne Stigen Drangsholt, professor ved Universitetet i Stavanger
Drangsholt nevner nostalgi som en følelse som er med å dra oss mot det gotiske og mot fortiden. I gotiske fortellinger kommer det som tidligere er gjort feil tilbake og hjemsøker oss.
– Da må vi se bakover i tid. Hvis vi finner ut at hva som gikk galt, kan vi rette opp det igjen, og det kan gå bra.
I vår tid eksisterer det nemlig en opplevelse av hverdagsdystopi:
– Dystopien er ikke lenger noe som ligger foran oss, for vi der allerede. Så følelsen av å se bakover, se på hva vi gjorde galt, er sterkt til stede.
Vi må tåle det mørke
Nasjonalmuseets kommende utstilling Modern Gothic tar mål av seg å vise hvordan kunstnerne i overgangen mellom 1800- og 1900-tallet lot seg inspirere av motivet fra middelalderen og den nordlige renessansen. Bildene som så langt er presentert, er rike på hodeskaller og død.
Utstillingen legger samtidig vekt på at gotikken også er «et begrep for det som er annerledes, en motkultur til det rådende».
Kanskje gotikken kan lære oss noe?
Sørbø mener den har noe å si oss når det gjelder å utforske nattsidene ved det å være menneske:
– Vi må lære oss å håndtere de dunkle sidene, og minne oss på at de finnes. Vi må ikke bli for optimistiske i troen på at mennesket er hundre prosent rasjonelt. De som mener at mennesket bare er lyst og rasjonelt, tar feil. Det samme gjør det som tror at det bare er mørkt og håpløst.
