Kultur

Mener ny vampyrfilm gir mer rom til kvinnen

GOTIKK: Vampyrens feminine offer speiler samfunnets redsel for kollaps. I kinoaktuelle «Nosferatu» får hun samtidig en mer dominant rolle, mener filmkritiker.

Nosferatu (1920) regnes blant filmhistoriens største klassikere. Nå er grøsseren ute i ny drakt, regissert av den amerikanske filmskaperen Robert Eggers. Her vekkes gotikkens mørke og mektige estetikk kraftfullt til live, med død, fordervelse og erotikk i potten.

I mottakelsen av nye Nosferatu har fremstillingen av overklassekvinnen Ellen, vampyrens begjærsobjekt, vekket interesse. Er hun stivnet i Dracula-universets tradisjonelle offerrolle, eller tilfører 2024-versjonen noe nytt til karakteren?

I sin anmeldelse i Aftenposten hevder filmkritiker Kjetil Lismoen at skuespiller Lily-Rose Depp gjør henne mer fremtredende og nyansert enn vi har vært vant til.

– Hun er fortsatt et offer, men vi kommer tettere på sanseverdenen og forestillingsverdenen hennes, sier han til Vårt Land.

– Markant tolkning

I Nosferatu utsettes Ellen for vampyren grev Orloks onde krefter, noe som utløser grufulle visjoner og kroppslige anfall. Omgivelsene omtaler det som hysteri, en ikke ukjent diagnose blant 1800-tallets kvinner.

Lismoen mener Depp klarer å ut spille ut disse kreftene så effektivt og uttrykksfullt at hun «ofte tar luven av vampyren».

nosferatu

Han er samtidig raskt ute med å understreke at han ikke mener regissør Eggers innfallsvinkel er feministisk.

– Men Ellen blir gjort til en sentral figur i dette universet, på godt og vondt. Hun er ikke noen revolusjonær, frigjørende skikkelse, men det er rom for tolkning. Hun fremstår som langt mer flertydig enn i så å si alle andre filmversjoner.

Akkurat det virker ikke DNs kritiker Øyvor Dalan Vik å være enig i. I sin anmeldelse slår hun tvert imot fast at Depps Ellen fremstår som et «mørkt glansbilde» og en «viljeløs pappfigur».

Angst for kaos

Uansett hva man måtte mene om nye Nosferatus behandling av gamle stereotypier, er maktforhold mellom kjønnene et sentralt element i de gamle vampyr-klassikerne. Hva skyldes det?

Professor i engelsk litteratur, Janne Stigen Drangsholt, tar oss tilbake til selve urfortellingen i denne delen av populærkulturen, Bram Stokers Dracula fra 1897. Romanen har vært filmatisert en rekke ganger, og det er også denne fortellingen Nosferatu bygger på.

Dracula kommer ut mot slutten av 1800-tallet, da kvinnekampen skjøt ordentlig fart. Det førte igjen til bekymring for at kvinnene ikke lenger ville bli mødre, og at samfunnet dermed ville kollapse, fremhever hun.

Dracula kommer ut mot slutten av 1800-tallet, da kvinnekampen skjøt ordentlig fart

—  Janne Stigen Drangsholt, professor i engelsk litteratur

Ved siden av frykten for frigjorte kvinner, næret mange en skepsis mot imperialismens flyt av mennesker og varer.

– Dracula forener disse to: Her er utlendingen som kommer fra Transilvania til London, og smitter kvinner med vampyrisme. Det er som en sykdom, eller et virus, som gjør dem til veldig seksuelle vesener. Og fordi de får disse «symptomene», er de ikke lenger egnet til å være mødre.

Drangsholt nevner karakteren Mina i Dracula som en som overlever vampyrens herjinger, fordi hun har balanse mellom såkalt maskuline egenskaper – som fornuft – og såkalt feminine egenskaper.

– Femininitet og følelser er ikke noe det bør være overbalanse av.

Nosferatu

Pass på livmoren!

Gotikken som romansjanger vokste frem i Storbritannia på midten av 1700-tallet. Flere av forfatterne som senere forbindes med gotikken er kvinner, blant dem Mary Shelley, Ann Radcliffe og Emily Brönte. Men betyr det at bøkene deres bar preg av et mer progressivt syn på kvinner?

– I gotisk litteratur finner vi sjelden rendyrkede helter. Det handler snarere om en eller annen form for hemmelighet som blir avdekket, og som skaper destruksjon og kaos. Til slutt går man tilbake til sånn det var før, etter å ha kvittet seg med fienden, forteller Drangsholt.

Men, på veien dit kan samfunnsproblemer bli mer synlige for oss. Drangsholt nevner kvinnen som blir sperret inne på loftet i Charlotte Bröntes Jane Eyre (1847).

– Vampyrtekstene kom på slutten av 1800-tallet, og inneholdt overnaturlige elementer. Men før dette var det veldig populært med domestic gothic, hvor det gjerne var kvinnelige karakterer som stengt inne i hjemmene sine. I dag ser vi det som en direkte kommentar til kvinners posisjon.

Dette var en tid med mer fritid, og for overklassens kvinner innebar det mest mulig stillstand.

– Måtte du ut av huset, ble du helst fraktet med hest og vogn, sånn at ikke livmoren skulle løsne, for da var det game over.

En menneskelig faktor

Det destruktive begjæret og den kvinnelige offerrollen er altså sentrale kjennetegn ved klassikere som Bram Stokers Dracula, og senere Nosferatu. Innenfor sjangerrammene er det likevel mulig å vektlegge ulike sider ved historien, fremhever Lismoen.

Han viser til Werner Herzogs filmatisering Nosferatu. Nattens vampyr fra 1979.

– Herzog var opptatt av vampyrens ensomhet, altså dens menneskelighet. Eggers velger det motsatte: Her er det kvinnerollen som representerer det menneskelige.

Sara Jacobsen Høgestøl

Sara Jacobsen Høgestøl

Sara Jacobsen Høgestøl er journalist i Vårt Lands kulturavdeling.

Mer fra: Kultur